Hmm...Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette innlegget! ...og denne tittelen ble altfor lang

I dag har vært en fin dag! Virkelig. En av de helt perfekte! Da norsklæreren min er i Nederland, og jeg har norsk på fredager fikk jeg være hjemme og drive med et engelskprosjekt. Jeg hadde så og si gjort det ferdig i går, så i prinsippet hadde jeg fri i dag! Prosjektet var faktisk ganske morsomt. Vi hadde relativt frie tøyler, så vi kunne velge tema etter interesse. Jeg valgte jo selvfølgelig å sammenlikne Holly Golightly i filmen og boken Breakfast at Tiffany's. Det var veldig interesant, og jeg fikk virkelig et nytt syn på både boken og filmen!

Jeg sov ganske lenge, rettere sagt til klokken ni. Da våknet jeg av at solen strømmet inn gjennom vinduet mitt, og at radioen min begynte å prate. Lykkelig og fornøyd sto jeg opp og nøt en lengre frokost med storebror, som forøvring fylte 20 år i går, 14. mai! Gratulerer! Etter frokost dro bror, Bjørn Hallstein på jobb og jeg styrte med mitt. Det er ingenting som lange morgener, så jeg tok meg god og lang tid til bare megselv! Dusjet, skrubbet, smørte og lakket negler og mer. Helt utrolig deilig! I tillegg fikk jeg ryddet og luftet og styrt noe værre på loftet jeg og Bjørn Hallstein deler, noe som også var utrolig deilig!

Da det skal feires 20 år med 15-20 gjester og grilling på terassen i kveld, kom både mamma og Bjørn Hallstein tidlig hjem fra jobb. Mamma og pappa forsvinner til Rykinn for å spille Bridge i kveld, så de overlater huset til rundt 20 tyveåringer. Hehe. Hvertfall så drakk vi kaffe og spiste lunsj sammen i solen, før jeg og dro på jobb. Nå venter jeg bare på at klokken skal bli seks, så jeg kan løpe hjem og bli med på grillfesten! Da de færreste av gjestene vet hvor vi bor, tror jeg også jeg skal være velkomstkomité i Sandvika og følge de forvirrede til Kampebråten 3! Det blir kjempehyggelig! Jeg skulle egentlig ikke jobbe i morgen, men jeg fikk en melding i går om at jeg måtte trå til allikevel, så jeg får vel feste litt med måte!

Jeg har egentlig ikke noe spesielt å skrive, jeg ville bare sjeske med mitt nærmest perfekte liv! I dag er det hvertfall perfekt! :)

MITT LIV SOM HUND

Mitt liv som hund er en svensk film, basert på romanen med samme navn av Reidar Jönsson. Filmen, hvis manus ble skrevet av forfatteren samt regissøren Lasse Hallström, kom ut i 1985 og ble godt mottatt av kritikerene. Den vant en Golden Globe for beste utenlandske film og ble også nominert til Oscar.

Filmen handler om Ingemar og hans storebror, Erik som bor sammen med sin tuberkulosesyke mor i en svensk by på slutten av 50-tallet. Moren bruker tiden sin på å fordype seg i bøkene sine for å slippe å ta stilling til den noe håpløse virkeligheten. Broren, Erik, har tatt på seg et hardt ytre og later som han er verdens tøffeste, ved å blant annet å konstant erte Ingemar, for å selv slippe å takle sine egne følelser. Ingemar selv skjønner ikke helt hva som foregår, og er både oppgitt og fortvilt over situasjonen. Han er så satt ut av sin egen tilværesle at han har store problemer med å drikke melken sin. Når sommerferien kommer blir Erik og Ingemar sendt til hvert sitt. Ingemar skal tilbringe sommeren hos onklen sin, tante Arvidsson og gamle Arvidsson i Småland. Herfra skildrer filmen Ingemars sommerferie i Småland, hvor han opplever mye sammen med mange morsomme og annerledes mennesker.

Filmen begynner med begynnelsen og følger Ingemar til slutten. Det eneste som bryter kronologien er Ingemars tilbakeblikk til en tid hvor han og moren lo sammen på stranden. Dette klippet ser vi gjennom et litt slørete, gyllent lys som gir inntrykk av hvor mye Ingemar lengter tilbake til den tiden da han og moren fremdeles lo sammen.

Gjennom filmen blir vi godt kjent med Ingemar. Han er en gutt som prøver å takle sin håpløse tilværelse. Han stilles under et enormt psykisk press av omverdnen, og ingen ser ut til å skjønne at han bare er en liten gutt med en liten gutts behov, bortsett fra Berit, den pene blondinen fra Småland. Etterhvert som presset på Ingemar blir større, blir han mer og mer som en hund, derav tittelen Mitt liv som hund. Når han er glad logrer han, men når presset blir større og omverden hans raser mer og mer sammen blir han som en rastløs bikkje som løper med halen mellom beina og bind forann øynene. En gjenntakelse er hans jämföringer, som han ofte kommer med. Klynk som "det kunde ha varit värre. Jag har faktisk haft tur. Om man jämför...," beretter han ofte om, for nærmest å psyke seg selv opp. Her drar han inn hunden Laika, som i likethet med han, ble sendt ut av sin tilværelse og overlatt til segselv.  

Mot slutten av filmen dør, tragisk nok, moren til Ingemar. Med risiko for å høres hjerterå ut, vil jeg si at dette kanskje var til alles beste. Ingemar må bo permanent i Småland. Ingemar smiler i Småland, og han drikker et helt glass med melk uten å søle en eneste dråpe. Her  har han funnet tilhørighet og vennskap. Hans bestevenn og småkjærste er Saga. Hun er egentlig en jente, men later som hun er gutt. I likhet med Ingemar er hun forvirret og rådvill, og de to søker trøst i hverandre. 

Mitt liv som hund er en rørende historieom sorg, vennskap og tilhørighet. Filmen handler om det å vokse som person ved å oppleve ubehagelige ting, og om det å klare å gi seg hen til andre mennesker og stole på at de er der for å plukke opp restene. Jeg ble veldig positivt overrasket over filmen. Da jeg så at vi skulle se på en ”gammel” film, dro jeg med en gang assosiasjoner til den imponerende mengden av forferdlig gammeldags film ungdomskolen min hadde tilgang til. Men Mitt liv som hund  sjokkerte meg. Ikke bare var den rørende og trist, men den ga meg en ny forståelse av mennesker som lever i en situasjon så håpløst forskjellig fra meg. Den fikk meg til å tenke over alle menneskene som ikke kan stå opp hver dag og trekke teen sin med et smil om munnen, og at kanskje løsningen kanskje er så enkel som å av og til lytte uten at noen nødvendigvis sier noe eller hjelpe noen som ikke vet at de trenger hjelp, slik de eksentriske optiminstene fra Småland gjorde for Ingemar.

*

A CAMERA AND FOUR GILRS

Vi fikk for en god stund siden en ganske morsom norskoppgave, nemlig å lage en reklamefilm om skolen vår, Sandvika VGS. Det var meg og tre andre på gruppen min, Jenny, Mina og Therese. Jeg viser min radikale side og begynner med sluttproduktet. 

Til tross for fire vidt forskjellige jenter, ble vi fort enig om vinklingen på oppgaven og alt det praktiske. Eller, det som egentlig skjedde var at jeg kom med en idé som ble stemt sønder og sammen, så vi gikk for Jenny, Mina og Thereses idé, som jo også var helt superb. Jeg er bare skremmende bortskjemt på å få viljen min når det kommer til gruppearbeid.

Hvertfall, vi bestemte oss for å følge en person, som til slutt ble Mina, rundt på skolen. Etter dette gikk det feiende fort å komme med gode og ikke så gode idéer (f.eks ballongjenta, som kun gruppemedlemmene egentlig har kjennskap til). Det var først når det gikk opp for oss at vi måtte filme og, skrekk og gru, redigere alt sammen at vi gikk litt i stå.

Den første utfordringen var å finne et kamera å bruke. Til alt hell har broren min et som vi fikk låne. Så takk til Bjørn Hallstein. Når vi først hadde kamera gikk filmingen greit. Jeg påtok med straks og med en gang regissør-rollen og sjefet noe verre på alle andre...og det var jo gøy! Etter å ha filmen x antall klipp, måtte vi sette alt sammen og finne musikk og slikt. Da jeg ikke har nerver eller samvittighet til å låne bort min brors kamera til noen andre, tok jeg saken i egne hender og lærte meg å redigere. Jeg vil vel skryte på meg å ha gjort mesteparten av redigeringen, men de andre tilbød sin hjelp flere ganger. Da vi er fire ganske opptatte jenter ble det vanskelig å få til å møtes etter skolen for å redigere sammen. Heldigvis hadde Therese tid til å stikke innom å se om filmen så grei ut, noe den, i følge henne, gjorde. Jeg tok meg friheten til å velge den sangen jeg ville. Til Minas store ergelse valgte jeg Uptown Girl av Billie Joel. Jeg tenkte omtrent likt som sjebnen og dens ironi på Sandvika VGS som Bærumskole og Mina som uptown girl og elev. Heldigvis godtok Mina sangen da hun så hvor bra den passet inn i filmen.

Vi fikk faktisk hele 4 stemmer! blandt de andre i klassen Så takk til gruppemedlemmene for et flott samarbeid!

PS: i det forrige innlegget mitt snakker jeg om noe som heter HASH-en. Jeg vil bare understreke at dette kun dreier seg om å jogge og trene sammen. Det egentlige navnet er Hash House Harriers, men forkortes med bare HASH. Det har ingenting med hasj å gjøre altså. Hehe. Måtte bare oppklare før det ble misforståelse!

*

Lærere og respektløshet

Et tema som virkelig fascinerer meg er lærere. Ikke at jeg har tenkt å bli lærer. No offence til alle lærere. Jeg beundrer virkelig tålmodigheten og evnen deres til å hver morgen møte frekke og uopplagte elever med nytt pågangsmot og et smil om munnen. Men jeg, personlig, hadde nok ikke overlevd jobben i mer enn maks to dager. Så er vel ikke jeg akkurat et prakeksemplar når det kommer til tålmodighet og læreevne. Uansett, så beundrer jeg virkelig lærere, som jeg jo har skrevet før. Tenk, de har vel nesten den viktigste jobben (untatt leger og slikt da) av alle. Og hver dag blir de møtt med ikke akkurat de hyggligste hilsner. Jeg kan jo med hånden på hjertet faktisk skrive dette da jeg selv er en elev og daglig opplever både at jeg selv og andre tiltaler lærere på en uakseptable måte. Senest i dag ropte jeg etter et av de menneskene jeg kanskje respekterer mest her i verden: Men, duuuuuuuu...? Og jeg kjente at jeg ble rød, en slags tomatrød farge etterpå. For jeg syns virkelig ikke at det egentlig går ann. Dette er jo selvfølgelig ikke det verste som kunne skjedd. Jeg fikk stotret frem det jeg skulle til vedkommende, og hun smilte tilbake. Men det er enkelte elever, og nå sikter jeg ikke spesielt til Sandvika VGS, men generelt til de fleste stedene jeg har gått på skole, som virkelig like gjerne kunne spyttet på læreren. Det er bare så enkelt som å bråke i timen for eksempel. Læreren står foran en klasse med kun gode intensjoner og prøver å lære bort viktige ting til en gjeng apekatter som snakker utenom tur og spiller dataspill i timen.

Jeg har selv gått på privatskole og tiltalt mine lærere med Mr og Mrs. Det skapte ikke noe større avstand mellom lærer og elev, slik mange påstår at slik (overdreven) respekt gjør. Snarere tvert i mot. Disse enkle titlene satte alt sammen på plass. En elev var en elev og en lærer var en lærere. Begge visste sine roller og handlet etter de. Jeg kan tenkte meg at lærere må føle seg bedre etter en dag på jobb hvor de faktisk har blitt vist litt respekt. Og jeg selv følte det veldig godt å klare å gi uttrykk for hvor mye jeg faktisk beundret mine lærere uten at situasjonen ble ubehagelig. Nå var det ikke slik at jeg gikk med uniform og ble slått over hendene med linjal på denne skolen. Ikke i det hele tatt. Flere av lærerene ble både mine og mine foreldres gode venner. De spiste lunch hos oss, og vi møttes i utlandet på ferier. Vi trente til og med sammen med rektoren min. Dette var jo trening etter Afrika-standard, hvilket vil si at det var en times tid med løping og deretter endel drikking og drikkeleker. HASH het det, og var utrolig morsomt. Det som også var morsomt var så se rektor, som jeg til daglig tiltalte som Principal eller Mr, styrte øl på øl på øl.

Poenget mitt er hvertfall at jeg syns alle burde tenke litt over hvilken stor, stor tjeneste en lærer faktisk gjør det, og hvor mye repsekt vedkommende faktisk fortjener. Tenk å bruke livet sitt til å gi nyere generasjoner anledningen til å bruke livet sitt på noe morsomt og vettdugt. All ære til lærere, som står opp hver morgen og går på jobb, uansett hvor uhøffelige og respektløse elever måtte være.
Som et siste avsnitt vil jeg bare fortelle litt om en av linkene jeg har lagt til her. The Satorialist. Dette er en helt fantastisk side med bilder av mennesker rundt om i verden med elskverdig stil. Det tar kanskje litt tid å skjønne hva som egentlig er greia med denne siden, men bare bla i bildene og bli inspirert! Det er enkelte ting der som virkelig er fantastiske!

*

Reklame

Jeg er ikke en av de største reklamehateren. Faktisk, tvert imot. Selvfølgelig er det irriterende når TV-programmet blir avbrutt, men det er jo en ypperlig anledning til å gå på toalettet, hente mer kaffe og andre nyttige ting. Broren min lurte på om jeg hadde lyst til å se Benjamin Button på kino med han, men jeg måtte si nei. Tenk å måtte sitte i tre timer! uten å tisse! Det er jo nesten umenskelig. Jeg venter heller til den kommer på DVD slik at jeg har anledning til å sette på pause.

Uansett, reklame er et veldig mektig og effektivt virkemiddel, og for ikke å glemme gammelt. Menneskene skjønte fort reklamens makt da de reklamerte for varene sine ved å rope høyest mulig på markedene i gamle dager. I dag er reklamer av en litt annen kaliber. De er alt fra bilder til filmer til oppleste innlegg på radioen. Verden er avhengig av reklame. Det nytter stort sett ikke å komme med et nytt produkt uten å reklamere for det. Hvordan skal da publikum vite om produktet og gå og kjøpe det?

Som jeg nevnte liker jeg reklame, kanskje bortsett fra på radioen. I bladene jeg leser, blandt annet InSide, Costume og Marie Claire er det mellom 20 og 40 sider reklame. Mange vil vel si at dette er unødvendig og irriterende, men den gang ei. Jeg syns reklame er morsomme og inspirerende. Jeg klipper ofte ut de reklamen jeg syns er finest og limer inn i en look-book. (Ja, dette høres kanskje litt spesielt ut, men det er utrolig kjekt og inspirerende de dagene det går litt treigt å kle på seg) Selvfølgelig er dette bare reklamer tilegnet jenter. "Guttereklamer" om Mekonomen og NAF bryr jeg meg egentlig ikke om. De kan vel forsåvidt kategoriseres som irriterende. Jeg syns alle reklamer burde være for sminke, klær, solbriller eller parfyme. Haha, neida. Men det hadde jo vært fint om det bare ble reklamert for morsomme ting som jeg faktisk bryr meg om.

Et eksempel på en reklame jeg liker veldig godt er Lacoste, Inspiration. Jeg likte faktisk denne reklamen så godt at jeg kjøpte parfymen, (Det var vel egentlig pappa som kjøpte den til meg. Hehe. Han skulle til Utah og lurte på om jeg ønsket med noe fra taxfree-en. Jeg sa at ja, det gjorde jeg og skrev opp Lacoste Inspiration på en lapp til han. Pappa så på lappen og sa: la det koste. Hehe. Vi lo godt (: )og den er nå én av de to parfymene jeg kan bruke. Den andre er Daisy fra Marc by Marc Jacobs. Uansett, jeg liker denne reklamen fordi det ser så deilig ut å løpe rundt i regnet i en sommerkjole. Jeg elsker regn og jeg elsker blålilla og jeg elsker å danse så det passer jo utmerket. I tillegg har modellen fine sko :) Fargen på kjolen og skoene er nok ikke tilfeldige. Flasken til parfymen har en dus blålilla farge og, ja, alt er rett og slett veldig blålilla. Jeg vil vel si at denne reklamen er lagd for å treffe jenter som meg, så den greide Lacoste bra. Det er vel ikke brukt noe konkret og spesielt virkemiddel. Modellen er pen, ung og fri som fuglen, noe de fleste jenter ønsker å være. Dermed bruker de parfymen slik modellen gjør :)



*

7 unødvendige ting om MEG

Som overskriften sier skal jeg nå liste opp syv fullstendig unødvendige fakta om megselv. Jeg regner vel forsåvidt med at denne listen kommer til å bli noe i tørreste laget, da jeg rett og slett bare er Ingrid. Anyway, here goes:

1. Jeg drikker te HVER dag til frokost. Dette har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Tror jeg startet med det en gang i barnehagen. Maten er det ikke så farlig med, så lenge jeg får te :) Merk: Det er viktig at dette er Lipton Yellow Label Tea, i løsvekt ikke tepose. Ellers kan det være det samme... Jeg bruker altfor mye penger på Stockfleths. For dere som ikke vet hva dette er (shame on you!) så er det en kaffebar. Aftenposten.no kåret kaffen deres til den beste i Oslo!

2. Jeg nærmest lever på frukt, og mamma ber meg av og til spise noe usunt. Jeg talte engang at jeg spiste nærmere 20 epler og pærer på 3 dager :O Men, det alleraller beste jeg vet er sjokoladerosiner. Det er umulig å si nei til.

3. Jeg er vel godt over gjennomsnittlig bitter og klager forsåvidt over det meste. At det er kø på Stockfleths, mennesker som går sakte forann meg, og, skrekk og gru, barnevogner på Storsenteret (!). You name it. Listen er laaaaaaang...og det som er mest skremmende er at de fleste punktene inneholder feil alle andre gjør. Jeg er jo perfekt :P (Nevner bare i parantes at den siste setningen er ironisk med både stor I, R og O!)

4. Jeg elsker Audrey Hepburn. Jeg velger å ikke utbrodere dette punktet noe videre da grunnen er opplagte.

5. Jeg er ekstremt klumsete og klarer å prestere ting andre bare drømmer om. Jeg kan blandt annet nevne ting som å kræsje i dørkarmer, løpe på vinduer, helle en flaske tip-ex i fanget, snuble på bussen og og lande med hodet mellom beina på en gutt. Jeg har også en episode fra tidligere i dag. Jeg skulle vaske hendene mine på jobben, og det burde jo egentlig ikke være noe problem. Greia var at vi har en sånn high-tech såpedispenser (heter det det...?) Det er hvertfall en sånn avansert en som man må trykke inn en greie og holde hånde under samtidig!! Jeg tror jeg holdt hånda for nærme eller noe sånt, hvertfall holdt jeg den slik at jeg på en eller annen måte klarte å sprute såpe utover hele meg, inklusiv i øynene. Dette sved jo ganske mye, så jeg hoppet rundt som en annen kenguru. Sjefen min er veldig glad i Cola, så vi har et helt lager av tomme Cola-flasker stående. Disse hoppet jo jeg selvfølgelig på og lagde et forferdelig rabalder. Uff, jeg begynner virkelig å tro at jeg ikke er lagd for å leve i det 21. århundret...

6. Jeg elsker klær og sko og, ja Therese Wiig, strømper :) Jeg mener at tittelen moteinteressert burde vært beskyttet, men til og med Pappa har nevnt ved opptil flere anledninger at han syns det er gøy at jeg er så glad i klær og mote, så da er jeg dristig og kaller megselv moteinteressert. Jeg er vel forsåvidt mest opptatt av form og fasong, og tekstil- og fargekombinasjoner.

7. Jeg er veldig opptatt av språk og ler meg skakk i hjel av orddelingsfeil og andre morsomheter som for eksempel kommafeil. Toppen av kransekaken var vel den gangen jeg så en pakke med Frankfurter-pølser med påskriften Frank furter. Betydningen ble jo noe forandret.

...som en liten nummer 8 legger jeg til at jeg blir i strålende humør av å rydde, vaske og organisere! En gang omorganiserte jeg alle bøkene mine til systemet omvendt alfabetisk etter siste bokstav i fornavnet til forfatteren. Just for the fun of it... :) Selvfølgelig ble jo dette systemet noe vanskelig å finne saker og ting i, så jeg måtte omorganisere det igjen. Det var jo helt supert. Jeg fikk ryddet to ganger, uten at det var rotete engang! Rommet mitt er strøkent! 

Jeg er fullstendig klar over at dere kanskje kommer til å se rarere på meg en det dere allerede gjør, men det får dere værsågod å gjøre!
Videre tager jeg de som vil bli taget!!

*

Audrey Hepburn er unik

I dag tror jeg jeg var nærmere døden enn noensinne. Det mest skrekkelige tenklige hendte. Jeg kan nevne at jeg satte eplet mitt i halsen og at den snille storebroren min måtte komme å dunke meg på ryggen. I tillegg helte jeg også teen min i fanget. Som dere kanskje skjønner handlet det ikke om noen episode type nesten påkjørt av lastebil, da jeg satt med både te og eple. Nei, det som førte til denne skrekkelige episoden var dette bildet:Altså, har dere sett noe værre? Paris Hilton som Audrey Hepburn? Det blir vel omtrent som å fotografere Osama Bin Laden med FN-pin, eller kanskje sjefen i General Motors med Greenpeace t-skjorte.

Dette er ikke for å henge ut Paris på noen måte. Jeg respekterer faktisk Paris, og klarer virkelig ikke tro eller mene at hun er dum. Hun er vel kanskje ikke matte og fysikk-smart, men hun har virkelig dette kjendis-livet liggende for seg. Jeg tviler sterkt på at det er mange i verden som hadde klart å leve hennes liv. Men å sammenligne henne med Audrey Hepburn er drøyt. De er rake motsetninger. Jeg tror neppe det finnes to mer forskjellige personer enn de to her i verden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om dette i århundrer, men jeg skal ikke kjede dere med det. Jeg har sagt min mening, kort og tydelig uten utbroderinger og adjektiver. Hvertfall ikke så mange... til meg å være er det imponerende få :)

Uansett, så fant jeg et annet bilde av den ekte Audrey Hepburn som reddet hele dagen.Jeg er, som dere kanskje skjønner kjempe Audrey Hepburn-fan, og ble henrykt da jeg fant dette bildet! Audrey og ballett, det blir ikke bedre :) Audrey Hepburn har, eller hadde blir vel forsåvidt mer korrekt, alle de kvalitetene jeg ønsker å ha. Hun er vakker, mild og vennlig, uselvisk og utrolig engasjert i det hun driver med!

Apropos Audrey Hepburn, så lånte jeg to bøker om henne på biblioteket i dag. Den ene er bare en bildesamling, men den er morsom å bla i. Den andre er en STOR bok som inneholder fanbrev, kontrakter, programmer og omtaler av diverse teaterstykker Audrey spilte i. Den heter The Audrey Hepburn Treassures - pictures and mementos from a life of style and purpose, og er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!

*