Mitt liv som hund er en svensk film, basert på romanen med samme navn av Reidar Jönsson. Filmen, hvis manus ble skrevet av forfatteren samt regissøren Lasse Hallström, kom ut i 1985 og ble godt mottatt av kritikerene. Den vant en Golden Globe for beste utenlandske film og ble også nominert til Oscar.
Filmen handler om Ingemar og hans storebror, Erik som bor sammen med sin tuberkulosesyke mor i en svensk by på slutten av 50-tallet. Moren bruker tiden sin på å fordype seg i bøkene sine for å slippe å ta stilling til den noe håpløse virkeligheten. Broren, Erik, har tatt på seg et hardt ytre og later som han er verdens tøffeste, ved å blant annet å konstant erte Ingemar, for å selv slippe å takle sine egne følelser. Ingemar selv skjønner ikke helt hva som foregår, og er både oppgitt og fortvilt over situasjonen. Han er så satt ut av sin egen tilværesle at han har store problemer med å drikke melken sin. Når sommerferien kommer blir Erik og Ingemar sendt til hvert sitt. Ingemar skal tilbringe sommeren hos onklen sin, tante Arvidsson og gamle Arvidsson i Småland. Herfra skildrer filmen Ingemars sommerferie i Småland, hvor han opplever mye sammen med mange morsomme og annerledes mennesker.
Filmen begynner med begynnelsen og følger Ingemar til slutten. Det eneste som bryter kronologien er Ingemars tilbakeblikk til en tid hvor han og moren lo sammen på stranden. Dette klippet ser vi gjennom et litt slørete, gyllent lys som gir inntrykk av hvor mye Ingemar lengter tilbake til den tiden da han og moren fremdeles lo sammen.
Gjennom filmen blir vi godt kjent med Ingemar. Han er en gutt som prøver å takle sin håpløse tilværelse. Han stilles under et enormt psykisk press av omverdnen, og ingen ser ut til å skjønne at han bare er en liten gutt med en liten gutts behov, bortsett fra Berit, den pene blondinen fra Småland. Etterhvert som presset på Ingemar blir større, blir han mer og mer som en hund, derav tittelen Mitt liv som hund. Når han er glad logrer han, men når presset blir større og omverden hans raser mer og mer sammen blir han som en rastløs bikkje som løper med halen mellom beina og bind forann øynene. En gjenntakelse er hans jämföringer, som han ofte kommer med. Klynk som "det kunde ha varit värre. Jag har faktisk haft tur. Om man jämför...," beretter han ofte om, for nærmest å psyke seg selv opp. Her drar han inn hunden Laika, som i likethet med han, ble sendt ut av sin tilværelse og overlatt til segselv. Mot slutten av filmen dør, tragisk nok, moren til Ingemar. Med risiko for å høres hjerterå ut, vil jeg si at dette kanskje var til alles beste. Ingemar må bo permanent i Småland. Ingemar smiler i Småland, og han drikker et helt glass med melk uten å søle en eneste dråpe. Her har han funnet tilhørighet og vennskap. Hans bestevenn og småkjærste er Saga. Hun er egentlig en jente, men later som hun er gutt. I likhet med Ingemar er hun forvirret og rådvill, og de to søker trøst i hverandre.
Mitt liv som hund er en rørende historieom sorg, vennskap og tilhørighet. Filmen handler om det å vokse som person ved å oppleve ubehagelige ting, og om det å klare å gi seg hen til andre mennesker og stole på at de er der for å plukke opp restene. Jeg ble veldig positivt overrasket over filmen. Da jeg så at vi skulle se på en ”gammel” film, dro jeg med en gang assosiasjoner til den imponerende mengden av forferdlig gammeldags film ungdomskolen min hadde tilgang til. Men Mitt liv som hund sjokkerte meg. Ikke bare var den rørende og trist, men den ga meg en ny forståelse av mennesker som lever i en situasjon så håpløst forskjellig fra meg. Den fikk meg til å tenke over alle menneskene som ikke kan stå opp hver dag og trekke teen sin med et smil om munnen, og at kanskje løsningen kanskje er så enkel som å av og til lytte uten at noen nødvendigvis sier noe eller hjelpe noen som ikke vet at de trenger hjelp, slik de eksentriske optiminstene fra Småland gjorde for Ingemar.
*
