Jungelboka

Jeg gledet meg veldig til å dra på workshop og etterpå se Jungelboken på Det Norske Teateret . Jeg er veldig glad i teater, og hadde høye forventninger til både workshopen og stykket.

Workshopen var ikke så bra syns jeg. Det var utrolig fint at Adil snakket om seg selv, og ikke minst at han var så åpen. Det var veldig inspirerende å høre på. Det at faren hans ikke visste at han danset før Dansefeber, sjokkerte meg veldig. Det var fint at han ikke prøvde å pynte på noe, for det meste i den bransjen er ikke pent og pyntelig. Jeg følte meg litt truffet av kommentarene mot de som står ved barren, strekker på vristen og teller til åtte, men ikke så mye at det gjorde noe. Ellers på workshopen, syns jeg vi burde få vite mer om hvordan man setter opp en så stor forestilling. Jeg har selv vært på på oppsetninger som Nøtteknekkeren og vet at det ligger utrolig mye arbeid bak for å få alt til å se bra ut på scenen. Det hadde vært veldig interessant å få høre om hvordan de gikk frem fra blanke ark til en forestilling som fikk terningkast 6.

Forestillingen i seg selv derimot, var kjempebra. Jeg ble veldig positivt overrasket over kulissene. Det at de hadde brukt den nye operaen som utgangspunkt var helt genialt. I tillegg var det kjempekult at alt i kulissene hang sammen. Da ble det på en måte mer flyt i alt sammen, siden skuespillerene kunne bevege seg raskt frem og tilbake på scenen, uten å måtte hoppe over eller gå rundt noe. I tillegg var Adil kjempeflink som Mowgli. Han var veldig flink til å fremtså som et barn, som Mowgli da er. Det var mest de små detaljene, som å dingle med beina som gjorde Adil så overbevisende. Også det at han sto på hodet (ikke at det er en liten detalj) mens han snakket med Baloo, gjorde at Adil virkelig klarte å få frem det at Mowgli bare er et barn. De andre skuespillerene var også kjempeflinke. Jeg likte detaljen med forskjellige dialekter, og like spesielt godt apene. De var utrolig morsomme. Det at jungel-pressen var i form av gribber, var også en uforglemmelig touch. Til slutt vil jeg rose de som jobber med kostymer. Alle kostymene var kjempebra. Jeg var ikke så overbegeistret for Kaa sitt, men alle de andres var helt perfekte. Den blå joggedressen, de høye joggeskoene og den helt på trynet sveisen til Baloo, var kanskje det beste kostymet.

Alt i alt, var hele Jungelboken en kjempeforestilling, som jeg er veldig glad for å ha sett!


Bilde: Jungelboka


*

Mikronoveller

I A-magasinet 3. oktober kunne vi lese om mikronoveller. Etter å selv ha lest artikkelen og tenkt på selve konseptet litt i dybden, har jeg gjort meg opp en mening. Og helt ærlig, så syns jeg dette med mikronoveller er helt genialt. Ikke at jeg vil lese hele bøker med de, men som små morsomheter er de helt perfekte. Less is more når det kommer til accessories, og tydeligvis også når det kommer til ord. Jeg ville heller lest mikronoveller i avisen hver dag, i stedet for dårlige vitser om tyskerene innsendt av aldrende lesere med glansdager rundt 1945.

Med mirkonoveller kan man uttrykke seg i korthet og samtidig presist. Man røper ikke for mye, og heller ikke for lite. Det er ikke sånn at leseren ikke sitter igjen med noe. 6 ord er akkurat passe til å få noe å tenke på. I tillegg er det så fint at ikke alle sitter igjen med det samme. Man kan legge det man selv vil i mikronovellene. Jeg liker det at man kan velge litt selv. Da kan man liksom få det man vil. For eksempel syns jeg det er utrolig urettferdig at Victoria dør i slutten av Hamsuns roman, og hadde Victoria vært skrevet som en mikronovelle, hadde jeg kanskje kunne bestemt noe annet selv? Det hadde jo selvfølgelig vært ubeskrivelig trist dersom Hamsun aldri hadde skrevet Victoria, da det er en av favorittromanene mine. Men det hadde allikevel vært fint å kunne bestemme litt selv av og til, akkurat som med accessories.

Her er min mikronovelle, inspirert av Adils historie om seg selv:

Man må tåle regnet før regnbuen.

Bilde: Hairbows

*

Norsk

Da både mamma og pappa er ingenører, lever familien min en ganske realfagpreget hverdag. Derfor begynner jeg å bli relativt lei av matte og fysikk. Med andre ord så liker jeg språkfag, og da også norsk. Realfagsfagene er greie med at enten er det rett eller så er det galt, det finnes ikke en mellomting. I tillegg er svarene konstant, de forandrer seg ikke over tid. 2+2 er akkurat det samme nå som for 1000 år siden. Men, i mine øyne, er ikke verden så svart/hvit at alt kan løses med ligninger. Globale problemer som fattigdom og nød, drivhuseffekten, krig og nå også økonomi kan ikke flyttes over og deles på. Jeg mener heller ikke at vi kan bøye verb til alt blir bra. Men at kommunikasjon da i form av språk og fag som samfunnsfag (og ja, også samfunnsfaglig matematikk) mener jeg er mer vesentlig enn kjemi.

I tillegg har vi et flott begrep; litteratur. Mer er det vel ikke å si...?

*