Mikronoveller

I A-magasinet 3. oktober kunne vi lese om mikronoveller. Etter å selv ha lest artikkelen og tenkt på selve konseptet litt i dybden, har jeg gjort meg opp en mening. Og helt ærlig, så syns jeg dette med mikronoveller er helt genialt. Ikke at jeg vil lese hele bøker med de, men som små morsomheter er de helt perfekte. Less is more når det kommer til accessories, og tydeligvis også når det kommer til ord. Jeg ville heller lest mikronoveller i avisen hver dag, i stedet for dårlige vitser om tyskerene innsendt av aldrende lesere med glansdager rundt 1945.

Med mirkonoveller kan man uttrykke seg i korthet og samtidig presist. Man røper ikke for mye, og heller ikke for lite. Det er ikke sånn at leseren ikke sitter igjen med noe. 6 ord er akkurat passe til å få noe å tenke på. I tillegg er det så fint at ikke alle sitter igjen med det samme. Man kan legge det man selv vil i mikronovellene. Jeg liker det at man kan velge litt selv. Da kan man liksom få det man vil. For eksempel syns jeg det er utrolig urettferdig at Victoria dør i slutten av Hamsuns roman, og hadde Victoria vært skrevet som en mikronovelle, hadde jeg kanskje kunne bestemt noe annet selv? Det hadde jo selvfølgelig vært ubeskrivelig trist dersom Hamsun aldri hadde skrevet Victoria, da det er en av favorittromanene mine. Men det hadde allikevel vært fint å kunne bestemme litt selv av og til, akkurat som med accessories.

Her er min mikronovelle, inspirert av Adils historie om seg selv:

Man må tåle regnet før regnbuen.

Bilde: Hairbows

*