Breakfast at Gatsby's

Film er en sjanger jeg har et litt anstrengt forhold til. Altså, jeg liker film, men da god film. Jeg kan ikke si at jeg har så mye til overs for masseprodusert Amerikansk, jeg prøver å lete etter et bedre ord, men kommer bare frem til søppel. Det jeg derimot elsker er gammel film. Ikke gammel i den forstand at jeg liker å se svart/hvitt film med forferdelig oppløsning av mennesker som strømmer ut fra togstasjonen i Paris. Men jeg liker film fra den tiden hvor Hollywood var noe annet enn et skimmermalt anoretikerhelvete. Fra den tiden hvor Audrey Hepburn gikk ned den røde løperen arm i arm med Rex Harrison, i stedet for en truseløs Pamela Anderson hengende på Kid Rock høy som et hus. Jeg er fullstendig klar over at jeg nå trekker konklusjoner. Jeg vet ikke om Kid Rock røyker noe annet enn nikotin, eller omhan røyker nikotin for den sakens skyld, og heller ikke om Pamela Anderson faktisk går uten undertøy, men det gir jo et finfint bilde av min oppfattning av Hollywood i dag. Jeg ser vel på Hollywood på omtrent samme måte som man så på Titanic. Som noe storslagent, flott og beundringsverdig, men som, dessverre, endte opp langt, langt nede på bunn. Hollywood har jo, også i likhet med Titanic dratt med seg et par liv i dragsuget.

Min oppfatning av god film trekker oss tilbake til stjerner som Mia Farrow sine glansdager, og filmer som The Great Gatsby. Jeg nevner denne fordi det er en av mine favoritter. Ikke favoritten, men, dog høyt oppe på listen. Den har noe særegent over seg. Mange vil vel kanskje si at den er kjedelig, da den ikke har plottet eller handlingen til dagens actionfilmer. Men det er ett eller annet med Mia Farrow som den spontane og nydelige Daisy og Robert Redfords blå øyne og hans gode tolkning av den noe fortvilte og lengtende Mr. Gatsby. Det hele er toppet med flotte kostymer i duse beigetoner, lavendelfarger og mintgrønt, varme sommernetter og, sist men ikke minst, kjærlighet.

Men, det finnes en film som overgår alt annet. Jeg har vel sett den oppimot 20 ganger, og kommer vel høyst sannsynlig til å se den mer enn 20 ganger til. Breakfast at Tiffany's. For meg er det ren og skjær perfeksjon. Audrey Hepburn som den spontane lykkejegeren Holly Gollightly og George Peppard som den noe stive, men samtidig myke Paul "Fred" Varjak. Sleng med LBD, eller Den Lille Sorte på godt norsk, et par martinier, munnstykker av imponerende lengder og Tiffanysmykker til svimlende summer, så har du Breakfast at Tiffany's. (Jeg kan vel i parantes nevne at denne filmen har blitt STYGT amerikanisert.Filmen er bassert på Truman Capotes roman med samme navn. Filmmanus har blitt omskrevet med happy ending for å glede de banale amerikanerene, som omtrent saksøker om ikke helten og heltinnen får hverandre til slutt. Romanen derimot har en noe annen avsluttning. Jeg røper den nok ikke her, men jeg anbefaler på det sterkeste å løpe og kjøpe. Det kan du blant annet gjøre her)

Bilder:
Breakfast at Tiffany's
The Great Gatsby

*

Woman-womanizer

Til dette blogginnlegget har jeg valgt Britney Spears' Womanizer. Womanizer er fra albumet Circus, som er Britneys sjette album. Albumet ble gitt ut i November 2008. Sangen er, som de fleste andre Britney-sanger, renspikket pop. Teksten, som du finner her, handler om det å bli utnyttet i et forhold. Den handler om en mann, som da er en "womanizer", eller en pikenes Jens på godt norsk. Jeg-personen i teksten, altså personen som synger, her da Britney, er kjæresten til denne mannen. Men hun synger om at forholdet umulig kan fungere når han holder på slik med alle jenter.

Jeg er ikke av typen som ser på musikkvideoer. Og skulle det skje, er jeg hvertfall ikke typen til å skjønne de. Men, Womanizer var, og er vel forsåvidt enda, et unntak. Jeg syns den fra første stund utmerket seg som både gjennomført og gjennomtenkt. Den handler om en gutt og en jente som bor sammen. Jenta er da Britney selv. Videoen begynner med at gutten drar på jobb, mens jenta, som har disket opp speilegg til frokost, venter hjemme. I løpet av dagen er gutten både på kontoret, ute og tar en øl med gutta og i drosjen på vei hjem, samt hjemme selvfølgelig. Alle tre stedene er det tre tilsynelatende forskjellige jenter, i tillegg til kjæresten hans hjemme. Han flørter nokså heftig med samtlige av jentene. Det han da, uheldig nok ikke vet, er at alle jentene er den samme jenta i forkledning. Hun finner dermed ut hvor "womanizer" han er. Når han omsider kommer hjem, er kjæresten hans, som da har fulgt han hele dagen, hjemme, fly forbanna. Han skjønner ingenting, men hun er knallhard og kaster han på dør, hvilket jeg syns er bra. Dette viser at jenter faktisk kan og må stå opp for segselv, og ikke la seg lure av sjarmerende, fløtepuser. Britney er, i kjent stil, delvis eller helt naken gjennom store deler av musikkvideoen. Dette er jo selvfølgelig for å promotere, men jeg tolker det også som skjørhet. Når man er naken, er man som regel litt ukomfortabel og prøver så godt som mulig å skjule seg. Denne utilpassheten man forbinner med nakenhet knytter seg godt til følelsen av underlegenhet i et forhold, noe som er godt representert i denne musikkvideoen.

*

Regndråper og solskinn

Jeg har funnet ut at det som regel er vanskeligst å starte. Det gjelder egnetlig alt. Og akkurat som med alt annet, er det vanskeligste med å skrive et blogginnlegg å få til en god begynnelse.Til dette blogginnlegget var det vanskeligste å finne en sang. Jeg bladde distré frem og tilbake i platesamlingen. Leste gjennom tekstene til alt fra ABBA til Foo Fighters til Ingrid Olava. Da jeg var på randen til å gi opp, gikk det opp et lys for meg. Jeg løp ut av rommet mitt, ned trappen og inn på "spillerommet" som vi kaller det. (Jeg må bare understreke at dette ikke er et type gambling-rom, men rommet der jeg har pianoet mitt). Jeg bladde i notesamlingen min til jeg fant yndlingsnoteheftet mitt som jeg fikk av broren min et par år tilbake. Dette noteheftet er fylt med Burt Bacharach. Fantastiske Burt Bacharach!, som lager så vakker musikk. Så simpel og nøktern, men fremdeles kompleks. Jeg fant frem den sangen jeg personlig syns er finest: Raindrops keep fallin' on my head. Jeg liker, og har valgt denne sangen nettopp derfor. Fordi den er så enkel, men samtidig så utrolig genial i sin enkelhet.

Raindrops keep fallin' on my head

Raindrops keep falling on my head

And just like the guy whose feet are too big for his bed
Nothin seems to fit
Those raindrops are falling on my head, they keep falling

So I just did me some talkin to the sun

And I said I didnt like the way he got things done

Sleepin on the job

Those raindrops are falling on my, head they keep falling

But theres one thing I know

The blues he sends to meet me wont defeat me

It wont be long till happiness steps up to greet me

Raindrops keep falling on my head

But that doesnt mean my eyes will soon be turnin red

Cryings not for me

Cause Im never gonna stop the rain by complainin

Because Im free

Nothings worrying me.

Jeg mener sangen handler om det samme som de fleste andre Bacharach sanger handler om, nemlig kjærlighet og hvordan man skal forholde seg til den. Teksten handler om en person som er litt nedfor, jeg tror vedkommende nettopp har blitt dumpet.. Det regner på han eller henne, og "nothing seems to fit". Videre herfra har jeg tolket teksten på to måter. Den ene måten er at personen ikke vil havne nede i et dypt, svart hull. "the blues he sends to meet me wont defeat me" er de naturlige følelsene man føler ved et brudd, som vedkommende ikke føler. "He" er da ekskjæresten. Selvom regndråpene faller, vil ikke personen klage, for han eller hun skjønner at det ikke hjelper. Han eller hun føler seg bare fri fra forholdet, og lever livet uten bekymringer.

Den andre måten jeg tolker det på er som en person som er forferdelig ulykkelig over at forholdet er slutt, og fortrenger følelsene sine. Sangen er en slangs overbevisning om hvor godt personen liksom har det. Vedkommende er egnetlig knust, men prøver å overbevise verden om hvor godt han eller hun har det og hvor lykkelig han eller hun er.

Stemningen i teksten er litt trist og grå, men med et stort lys i enden av tunnelen.

I teksten er det brukt mye språklige bilder. Jeg tolker regndråpene som vonde følelser. "So I just did me some talkin to the sun," tror jeg betyr at vedkommende snakket med ekskjæresten om at han eller hun "I didnt like the way he got things done." Altså liker han eller hun ikke de vonde følelsene ekskjæresten gir i form av regndråper. I "the blues he sends to meet me wont defeat me" er "the blues" igjen de vonde følelsene og "he" er ekskjæresten. "...my eyes will soon be turnin red" betyr at personen ikke kommer til å gråte, som det står i linjen under.

Musikken og teksten er to ganske store motsetninger. Musikken er ganske lett og lystig, mens teksten er trist og grå. Musikken understreker de to tolkningene mine godt. I forhold til den første tolkningen, får musikken lyset i tunnelen til å se enda større ut. I den andre tolkningen får den bare den falske lykken til å virke enda mer overbevisende.

Du kan høre sangen her, eller se Burt Bacharach spille den live her.

Bilder:

Mann

Sol

*