Breakfast at Gatsby's

Film er en sjanger jeg har et litt anstrengt forhold til. Altså, jeg liker film, men da god film. Jeg kan ikke si at jeg har så mye til overs for masseprodusert Amerikansk, jeg prøver å lete etter et bedre ord, men kommer bare frem til søppel. Det jeg derimot elsker er gammel film. Ikke gammel i den forstand at jeg liker å se svart/hvitt film med forferdelig oppløsning av mennesker som strømmer ut fra togstasjonen i Paris. Men jeg liker film fra den tiden hvor Hollywood var noe annet enn et skimmermalt anoretikerhelvete. Fra den tiden hvor Audrey Hepburn gikk ned den røde løperen arm i arm med Rex Harrison, i stedet for en truseløs Pamela Anderson hengende på Kid Rock høy som et hus. Jeg er fullstendig klar over at jeg nå trekker konklusjoner. Jeg vet ikke om Kid Rock røyker noe annet enn nikotin, eller omhan røyker nikotin for den sakens skyld, og heller ikke om Pamela Anderson faktisk går uten undertøy, men det gir jo et finfint bilde av min oppfattning av Hollywood i dag. Jeg ser vel på Hollywood på omtrent samme måte som man så på Titanic. Som noe storslagent, flott og beundringsverdig, men som, dessverre, endte opp langt, langt nede på bunn. Hollywood har jo, også i likhet med Titanic dratt med seg et par liv i dragsuget.

Min oppfatning av god film trekker oss tilbake til stjerner som Mia Farrow sine glansdager, og filmer som The Great Gatsby. Jeg nevner denne fordi det er en av mine favoritter. Ikke favoritten, men, dog høyt oppe på listen. Den har noe særegent over seg. Mange vil vel kanskje si at den er kjedelig, da den ikke har plottet eller handlingen til dagens actionfilmer. Men det er ett eller annet med Mia Farrow som den spontane og nydelige Daisy og Robert Redfords blå øyne og hans gode tolkning av den noe fortvilte og lengtende Mr. Gatsby. Det hele er toppet med flotte kostymer i duse beigetoner, lavendelfarger og mintgrønt, varme sommernetter og, sist men ikke minst, kjærlighet.

Men, det finnes en film som overgår alt annet. Jeg har vel sett den oppimot 20 ganger, og kommer vel høyst sannsynlig til å se den mer enn 20 ganger til. Breakfast at Tiffany's. For meg er det ren og skjær perfeksjon. Audrey Hepburn som den spontane lykkejegeren Holly Gollightly og George Peppard som den noe stive, men samtidig myke Paul "Fred" Varjak. Sleng med LBD, eller Den Lille Sorte på godt norsk, et par martinier, munnstykker av imponerende lengder og Tiffanysmykker til svimlende summer, så har du Breakfast at Tiffany's. (Jeg kan vel i parantes nevne at denne filmen har blitt STYGT amerikanisert.Filmen er bassert på Truman Capotes roman med samme navn. Filmmanus har blitt omskrevet med happy ending for å glede de banale amerikanerene, som omtrent saksøker om ikke helten og heltinnen får hverandre til slutt. Romanen derimot har en noe annen avsluttning. Jeg røper den nok ikke her, men jeg anbefaler på det sterkeste å løpe og kjøpe. Det kan du blant annet gjøre her)

Bilder:
Breakfast at Tiffany's
The Great Gatsby

*