Kattepus og Pusekatt

I dag hadde jeg en av de mer slitsomme morgenene på lenge. Det var ikke bare det at jeg faktisk måtte stå opp en time tidligere siden vi har stilt klokken!! Det hele begynte med at mamma kom strålende inn på rommet mitt, dro fra gardinene, ga meg, som vanlig, dagens væroppdatering (denne er spesielt hyggelig å få de dagene det er -10 grader og snøstorm ute) og kvitret ett eller annet om eggerøre og te. Selve vekkingen var ikke spesielt ille. Jeg er jo A-menneske, og som regel opp i ni-tiden i helgene. I tillegg skulle jeg jo på trening klokken ellve, så jeg måtte jo opp i en anstendig tid. Nei, det var det etterpå som var slitsomt. Jeg strakte meg og stakk føttene i tøflene mine som jeg omhyggelig plasserer ved sengekanten hver kveld. Det er ikke noe som er så deilig som å stikke føttene i et par deilige og varme duntøfler. (Ja, jeg er faktisk aktiv tøffelbruker. Dette er ikke skrevet for å skape et bilde av min idylliske morgen med solen strømmende inn vinduet. For jeg har faktisk morgensol på rommet mitt (: ) Uansett, så tøflet jeg meg inn på badet mitt. Der var ALT dekket av hvite fjon. Absolutt ALT. Jeg lurte jo selvfølgelig på hva i alle dager som hadde skjedd der. Hadde det snødd inn, eller hva var greia...? Også så jeg katten min, Pus ligge oppi badekaret. Hun hadde da omhyggelig drept samtlige av toalettpapirrullene på badet mitt før hun hoppet oppi badekaret. Det hadde jo forsåvidt ikke gjort noe om hun hoppet oppi der hvis hun hadde greid å komme seg ut selv, eller faktisk hadde til intensjon å bade. Jeg tror faktisk jeg til og med hadde lånt henne grapefruktskrubben min. Men, nei. Hennes eneste ærend oppi mitt badekar er å oppdage at hun ikke kommer ut for deretter å uttrykke følgende panikk ved å lage et rabalder uten sidestykke og jamre og klore noe værre. Det hele er ganske slitsomt, hvertfall når det ligger toalettpapirbiter utover hele badet. Heldigvis stod frokostbordet i etasjen under ferdig dekket med te og baguetter...

Her er to bilder av skurken!

Egentlig skal jeg ikke klage over katten min. Hun er virkelig helt fantastisk. Verken klorer eller biter. Jeg tror hun har bitt meg en gang. Det var fordi jeg overså henne når hun ville ha kos. Hehe. Det var værre med katten vi hadde i Afrika. Den var litt over gjennomsnittet energisk og klarte ikke sitte stille i mer enn ca to sekunder. Det fineste historien jeg har var når hun skulle kvesse klørne sine på en strå-greie, i mangel av bedre ord. Denne "greien" var til å ha vinflasker i. Selvfølgelig fikk hun ikke lov til å kvesse klørne sine på denne greien, så vi hadde satt den opp på et lite bord. Dette stoppet ikke katten, snarere tvert i mot. Hun reiste seg på bakbeina og strakte seg opp til den. Uheldigvis så stod ikke denne greien så veldig godt, så katten dro den med seg hele greia ned på gulvet. Gulvet var flisbelagt og veldig, veldig hardt, helt ypperlig å knuse to flasker rødvin på! I tillegg hadde vi hvite vegger og hvite gardiner. Gardinene absorberte noe helt vanvittig med vin, og man så den lyserøde fargen spre seg oppover. Veggene ble helt nedspuret av rødfarge og katten løp å la seg til å sove i sofaen. Borte fra sofaen gløttet hun så vidt på øynene for å se hva som foregikk. Ikke skjønte vel hun hvorfor vi lagde slik et rabalder...? Hehe. Det var en søt katt, men uheldigvis var hun ganske uheldig på mange måter. Vi hadde angolanere som arbeidet for oss, type sjåfør, hushjelp og gartner og slikt. Angolanere er veldig overtroiske og liker ikke katter. Spesielt ikke sorte katter. Denne katten min var vel den svarteste katten jeg har sett i hele mitt liv. I tillegg het den Putte. Nei, det var ikke jeg som kom på det navnet. Uansett, så viste det seg også å være ganske uheldig. Puta betyr nemlig hore på portugisisk, så Putte var ikke det smarteste valget navnemessig.

*