Lærere og respektløshet

Et tema som virkelig fascinerer meg er lærere. Ikke at jeg har tenkt å bli lærer. No offence til alle lærere. Jeg beundrer virkelig tålmodigheten og evnen deres til å hver morgen møte frekke og uopplagte elever med nytt pågangsmot og et smil om munnen. Men jeg, personlig, hadde nok ikke overlevd jobben i mer enn maks to dager. Så er vel ikke jeg akkurat et prakeksemplar når det kommer til tålmodighet og læreevne. Uansett, så beundrer jeg virkelig lærere, som jeg jo har skrevet før. Tenk, de har vel nesten den viktigste jobben (untatt leger og slikt da) av alle. Og hver dag blir de møtt med ikke akkurat de hyggligste hilsner. Jeg kan jo med hånden på hjertet faktisk skrive dette da jeg selv er en elev og daglig opplever både at jeg selv og andre tiltaler lærere på en uakseptable måte. Senest i dag ropte jeg etter et av de menneskene jeg kanskje respekterer mest her i verden: Men, duuuuuuuu...? Og jeg kjente at jeg ble rød, en slags tomatrød farge etterpå. For jeg syns virkelig ikke at det egentlig går ann. Dette er jo selvfølgelig ikke det verste som kunne skjedd. Jeg fikk stotret frem det jeg skulle til vedkommende, og hun smilte tilbake. Men det er enkelte elever, og nå sikter jeg ikke spesielt til Sandvika VGS, men generelt til de fleste stedene jeg har gått på skole, som virkelig like gjerne kunne spyttet på læreren. Det er bare så enkelt som å bråke i timen for eksempel. Læreren står foran en klasse med kun gode intensjoner og prøver å lære bort viktige ting til en gjeng apekatter som snakker utenom tur og spiller dataspill i timen.

Jeg har selv gått på privatskole og tiltalt mine lærere med Mr og Mrs. Det skapte ikke noe større avstand mellom lærer og elev, slik mange påstår at slik (overdreven) respekt gjør. Snarere tvert i mot. Disse enkle titlene satte alt sammen på plass. En elev var en elev og en lærer var en lærere. Begge visste sine roller og handlet etter de. Jeg kan tenkte meg at lærere må føle seg bedre etter en dag på jobb hvor de faktisk har blitt vist litt respekt. Og jeg selv følte det veldig godt å klare å gi uttrykk for hvor mye jeg faktisk beundret mine lærere uten at situasjonen ble ubehagelig. Nå var det ikke slik at jeg gikk med uniform og ble slått over hendene med linjal på denne skolen. Ikke i det hele tatt. Flere av lærerene ble både mine og mine foreldres gode venner. De spiste lunch hos oss, og vi møttes i utlandet på ferier. Vi trente til og med sammen med rektoren min. Dette var jo trening etter Afrika-standard, hvilket vil si at det var en times tid med løping og deretter endel drikking og drikkeleker. HASH het det, og var utrolig morsomt. Det som også var morsomt var så se rektor, som jeg til daglig tiltalte som Principal eller Mr, styrte øl på øl på øl.

Poenget mitt er hvertfall at jeg syns alle burde tenke litt over hvilken stor, stor tjeneste en lærer faktisk gjør det, og hvor mye repsekt vedkommende faktisk fortjener. Tenk å bruke livet sitt til å gi nyere generasjoner anledningen til å bruke livet sitt på noe morsomt og vettdugt. All ære til lærere, som står opp hver morgen og går på jobb, uansett hvor uhøffelige og respektløse elever måtte være.
Som et siste avsnitt vil jeg bare fortelle litt om en av linkene jeg har lagt til her. The Satorialist. Dette er en helt fantastisk side med bilder av mennesker rundt om i verden med elskverdig stil. Det tar kanskje litt tid å skjønne hva som egentlig er greia med denne siden, men bare bla i bildene og bli inspirert! Det er enkelte ting der som virkelig er fantastiske!

*