En sirkulerende verden

Akkurat dette blogginnlegget syns jeg var utrolig vanskelig å skrive. Gang på gang har jeg nå skrevet for så å etterpå trykke delete. Jeg har egentlig ikke så mye tanker om OD-dagen. For, helt ærlig, er jeg ikke sikker på hvor mye jeg virkelig kan gjøre. Som danser har jeg gang på gang hørt at for at noe skal gå opp, må noe annet gå ned. Når man gjør en developpé, må ståbeinet være godt plantet i bakken for at man skal klare å løfte det andre høyt. Jeg tenker at det er litt sånn med verden. For at vi i Norge skal kunne ha det så bra som vi har, må mennesker andre steder lide for det. Jeg vet og skjønner hvor egoistisk, brutalt og selvsentrert dette høres, men jeg kan ikke skjønne hvordan alle på jorda kan ha det like godt. Jeg skjønner jo selvfølgelig at vi kan møtes et sted på midten. At vi i land som Norge kan senke levestandarden vår for at andre skal heve sin. Men, helt ærlig, så tviler jeg på at alle i den vestlige verden vil gi slipp på kafélivet sitt. Kanskje hvis folk visste hvordan andre deler av verden virkelig er, hadde de gjort det. Men hvordan kan folk vite det? Når bilder fra den reelle verden blir vist engang mellom sporten og været...

For meg virker det som om mennesker virkelig lever forskjellige liv, uavhengig av hverandre. Og at vi sirkulerer i de samme spiralene som våre fedre og forfedre. At vi her i den vestlige verden sirkulerer oppover i det samme mønsteret som alltid. Dette er spiralen alle vil inn i, men som praktisk talt er umulig å komme inn i, med mindre man er heldig og blir født i den. Den er til gjengjeld veldig lett å falle ut av. I andre deler av verden, som for eksempel Bangladesh, snurrer de nedover, i takt med at vi snurrer oppover, i sin spiral. For hver runde vi snurrer opp, snurrer de en ned. Og omvendt. 300 kroner fra en norsk familie er bare en liten brøkdel av en runde i spiralen. Dermed kan ikke jeg se hvordan det kan bli mange runder oppover i spiralen i Bangladesh. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å hjelpe, for det vil jeg virkelig. Jeg syns bare ikke vi kan bruke overskuddet av vår velstand som et verktøy. Det er, i mine øyne, nettopp dette overskuddet som er problemet i første runde...

Bilde: Hender

*

Hva er privat?

Jeg kan ikke si at jeg vet svaret på hva som er privat. Det eneste jeg vet svaret på, er hva som er privat for meg. Jeg mener man selv bestemmer hva man syns er privat, og at man skal respektere det andre syns er privat. Syns man karakterer er privat, skal man slippe å dele de med hele verden. Og man skal også slippe at andre spør og graver i de. Syns man enkelte bilder er for private til å kunne publiseres, skal de ikke bli lagt ut på Facebook. Det som er problematikken her er at i disse internett-tider er det vanskelig å holde alt man vil privat. Man kan til en viss grad styre det, men ikke fullstendig. Alle innlegg man har skrevet på artikler eller plasseringen på orienteringsløpet i 6. klasse blir trygt lagret og arkivert, for så å plutselig sprette opp når noen med et lett tastetrykk søker på deg. Da kan bilder, innlegg og annet man har spredt utover internett lett bli tilgjengelig for mennesker man kanskje ikke skulle ønske.Det vanskeligste med å holde det man vil privat, er at det ikke alltid er deg som sprer informasjon om deg selv. Blir det derfor publisert uønsket informasjon om deg av andre, mener jeg man har rett til å si ifra og faktisk bli hørt.

Den letteste måten på å holde alt man vil privat, er vel ved å ikke opprette Facebook-profil eller kommentere på ting på nettet. Men, helt ærlig, hvor lett er vel det i dag?

Bilde: Help!

*

Jungelboka

Jeg gledet meg veldig til å dra på workshop og etterpå se Jungelboken på Det Norske Teateret . Jeg er veldig glad i teater, og hadde høye forventninger til både workshopen og stykket.

Workshopen var ikke så bra syns jeg. Det var utrolig fint at Adil snakket om seg selv, og ikke minst at han var så åpen. Det var veldig inspirerende å høre på. Det at faren hans ikke visste at han danset før Dansefeber, sjokkerte meg veldig. Det var fint at han ikke prøvde å pynte på noe, for det meste i den bransjen er ikke pent og pyntelig. Jeg følte meg litt truffet av kommentarene mot de som står ved barren, strekker på vristen og teller til åtte, men ikke så mye at det gjorde noe. Ellers på workshopen, syns jeg vi burde få vite mer om hvordan man setter opp en så stor forestilling. Jeg har selv vært på på oppsetninger som Nøtteknekkeren og vet at det ligger utrolig mye arbeid bak for å få alt til å se bra ut på scenen. Det hadde vært veldig interessant å få høre om hvordan de gikk frem fra blanke ark til en forestilling som fikk terningkast 6.

Forestillingen i seg selv derimot, var kjempebra. Jeg ble veldig positivt overrasket over kulissene. Det at de hadde brukt den nye operaen som utgangspunkt var helt genialt. I tillegg var det kjempekult at alt i kulissene hang sammen. Da ble det på en måte mer flyt i alt sammen, siden skuespillerene kunne bevege seg raskt frem og tilbake på scenen, uten å måtte hoppe over eller gå rundt noe. I tillegg var Adil kjempeflink som Mowgli. Han var veldig flink til å fremtså som et barn, som Mowgli da er. Det var mest de små detaljene, som å dingle med beina som gjorde Adil så overbevisende. Også det at han sto på hodet (ikke at det er en liten detalj) mens han snakket med Baloo, gjorde at Adil virkelig klarte å få frem det at Mowgli bare er et barn. De andre skuespillerene var også kjempeflinke. Jeg likte detaljen med forskjellige dialekter, og like spesielt godt apene. De var utrolig morsomme. Det at jungel-pressen var i form av gribber, var også en uforglemmelig touch. Til slutt vil jeg rose de som jobber med kostymer. Alle kostymene var kjempebra. Jeg var ikke så overbegeistret for Kaa sitt, men alle de andres var helt perfekte. Den blå joggedressen, de høye joggeskoene og den helt på trynet sveisen til Baloo, var kanskje det beste kostymet.

Alt i alt, var hele Jungelboken en kjempeforestilling, som jeg er veldig glad for å ha sett!


Bilde: Jungelboka


*

Mikronoveller

I A-magasinet 3. oktober kunne vi lese om mikronoveller. Etter å selv ha lest artikkelen og tenkt på selve konseptet litt i dybden, har jeg gjort meg opp en mening. Og helt ærlig, så syns jeg dette med mikronoveller er helt genialt. Ikke at jeg vil lese hele bøker med de, men som små morsomheter er de helt perfekte. Less is more når det kommer til accessories, og tydeligvis også når det kommer til ord. Jeg ville heller lest mikronoveller i avisen hver dag, i stedet for dårlige vitser om tyskerene innsendt av aldrende lesere med glansdager rundt 1945.

Med mirkonoveller kan man uttrykke seg i korthet og samtidig presist. Man røper ikke for mye, og heller ikke for lite. Det er ikke sånn at leseren ikke sitter igjen med noe. 6 ord er akkurat passe til å få noe å tenke på. I tillegg er det så fint at ikke alle sitter igjen med det samme. Man kan legge det man selv vil i mikronovellene. Jeg liker det at man kan velge litt selv. Da kan man liksom få det man vil. For eksempel syns jeg det er utrolig urettferdig at Victoria dør i slutten av Hamsuns roman, og hadde Victoria vært skrevet som en mikronovelle, hadde jeg kanskje kunne bestemt noe annet selv? Det hadde jo selvfølgelig vært ubeskrivelig trist dersom Hamsun aldri hadde skrevet Victoria, da det er en av favorittromanene mine. Men det hadde allikevel vært fint å kunne bestemme litt selv av og til, akkurat som med accessories.

Her er min mikronovelle, inspirert av Adils historie om seg selv:

Man må tåle regnet før regnbuen.

Bilde: Hairbows

*

Norsk

Da både mamma og pappa er ingenører, lever familien min en ganske realfagpreget hverdag. Derfor begynner jeg å bli relativt lei av matte og fysikk. Med andre ord så liker jeg språkfag, og da også norsk. Realfagsfagene er greie med at enten er det rett eller så er det galt, det finnes ikke en mellomting. I tillegg er svarene konstant, de forandrer seg ikke over tid. 2+2 er akkurat det samme nå som for 1000 år siden. Men, i mine øyne, er ikke verden så svart/hvit at alt kan løses med ligninger. Globale problemer som fattigdom og nød, drivhuseffekten, krig og nå også økonomi kan ikke flyttes over og deles på. Jeg mener heller ikke at vi kan bøye verb til alt blir bra. Men at kommunikasjon da i form av språk og fag som samfunnsfag (og ja, også samfunnsfaglig matematikk) mener jeg er mer vesentlig enn kjemi.

I tillegg har vi et flott begrep; litteratur. Mer er det vel ikke å si...?

*