Akkurat dette blogginnlegget syns jeg var utrolig vanskelig å skrive. Gang på gang har jeg nå skrevet for så å etterpå trykke delete. Jeg har egentlig ikke så mye tanker om OD-dagen. For, helt ærlig, er jeg ikke sikker på hvor mye jeg virkelig kan gjøre. Som danser har jeg gang på gang hørt at for at noe skal gå opp, må noe annet gå ned. Når man gjør en developpé, må ståbeinet være godt plantet i bakken for at man skal klare å løfte det andre høyt. Jeg tenker at det er litt sånn med verden. For at vi i Norge skal kunne ha det så bra som vi har, må mennesker andre steder lide for det. Jeg vet og skjønner hvor egoistisk, brutalt og selvsentrert dette høres, men jeg kan ikke skjønne hvordan alle på jorda kan ha det like godt. Jeg skjønner jo selvfølgelig at vi kan møtes et sted på midten. At vi i land som Norge kan senke levestandarden vår for at andre skal heve sin. Men, helt ærlig, så tviler jeg på at alle i den vestlige verden vil gi slipp på kafélivet sitt. Kanskje hvis folk visste hvordan andre deler av verden virkelig er, hadde de gjort det. Men hvordan kan folk vite det? Når bilder fra den reelle verden blir vist engang mellom sporten og været...
For meg virker det som om mennesker virkelig lever forskjellige liv, uavhengig av hverandre. Og at vi sirkulerer i de samme spir
alene som våre fedre og forfedre. At vi her i den vestlige verden sirkulerer oppover i det samme mønsteret som alltid. Dette er spiralen alle vil inn i, men som praktisk talt er umulig å komme inn i, med mindre man er heldig og blir født i den. Den er til gjengjeld veldig lett å falle ut av. I andre deler av verden, som for eksempel Bangladesh, snurrer de nedover, i takt med at vi snurrer oppover, i sin spiral. For hver runde vi snurrer opp, snurrer de en ned. Og omvendt. 300 kroner fra en norsk familie er bare en liten brøkdel av en runde i spiralen. Dermed kan ikke jeg se hvordan det kan bli mange runder oppover i spiralen i Bangladesh. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å hjelpe, for det vil jeg virkelig. Jeg syns bare ikke vi kan bruke overskuddet av vår velstand som et verktøy. Det er, i mine øyne, nettopp dette overskuddet som er problemet i første runde...
alene som våre fedre og forfedre. At vi her i den vestlige verden sirkulerer oppover i det samme mønsteret som alltid. Dette er spiralen alle vil inn i, men som praktisk talt er umulig å komme inn i, med mindre man er heldig og blir født i den. Den er til gjengjeld veldig lett å falle ut av. I andre deler av verden, som for eksempel Bangladesh, snurrer de nedover, i takt med at vi snurrer oppover, i sin spiral. For hver runde vi snurrer opp, snurrer de en ned. Og omvendt. 300 kroner fra en norsk familie er bare en liten brøkdel av en runde i spiralen. Dermed kan ikke jeg se hvordan det kan bli mange runder oppover i spiralen i Bangladesh. Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å hjelpe, for det vil jeg virkelig. Jeg syns bare ikke vi kan bruke overskuddet av vår velstand som et verktøy. Det er, i mine øyne, nettopp dette overskuddet som er problemet i første runde...
1 kommentar:
Dette er kloke tanker og noe som gir meg noe å tenke på. Man kan kanskje miste motet av å gruble for mye på denne problematikken også... Jeg tror likevel vi må prøve å hjelpe, å gi et lite bidrag, selv om det kan virke som en bitteliten dråpe i et kjempestort hav.
Legg inn en kommentar