En datamaskin, datamaskinen, flere datamaskiner, alle datamaskinene?

Oppgaven som innebar å lage en digital fortelling ga meg ganske så blanede følelser. Jeg er jo projektmenneske fra A til Å, og har en slags greie for projekter, på samme måte som jeg har en slags greie for norsk. Norsk kan vel sies å være et av mine favorittfag, og projektoppgaver er noe jeg faktisk kan kose meg ned. (Jeg skjønner selv hva det er jeg skriver, og er nesten allerede på vei ut døra for å kjøpe meg et par store browline briller). Selve skrivedelen gikk greit. Oppgaven var jo veldig åpen, så det var vanskelig å finne ut hva jeg faktisk ville fortelle og hvordan jeg skulle gjøre det. Det har alltid slått meg at det å være segselv selvom det innebærer å være annerledes, er helt fantastisk. Virkelig. Derfor valgte jeg å fortelle historien til en av mine forbilder. Anna Pavlova. Hun er i mine øyne en av historiens flotteste personer. Jeg tror historien min kan virke litt overfladisk og ikke minst vanskelig å relatere seg til hvis man ikke har noe forkunnskap om ballett. Jeg valgte uansett å fortelle en av de vakreste historiene jeg vet om. Det som derimot ga meg suget i magen, angsten og kaldsvetten var tanken på datamaskinen. Jeg er ikke noe stort teknisk geni. Det er nesten flaut. Jeg har nå, endelig, lært meg hvordan DVD-spilleren fungere. Det tok meg bare et halvt år, og det hender av og til at min VHS-oppvekst slår til og jeg prøver å spole DVD-en tilbake. Jeg må ha Nokia-telefon, ellers klarer jeg ikke skrive mellomrom. iPoden min var jeg på nære nippet å ikke få, da jeg måtte bestille fra internett. Jeg og mamma måtte begge til med kraftige rynkemidler etter et par intense timer forann dataen med internettbestilling, betaling og ikke minst leveringsmåte. (Det kan jo sies at vi i etterkant fant ut at vi hadde valgt feil leveringsmåte, så det stakkars leveringsbudet banket på låst dør i flere dager. Alle i familien var jo trygt på jobb og skole, bortsett fra katten, som ikke akkurat er mottaksdyktig). Men, flink og åpensindig som jeg var satte jeg med ned, lastet ned Photostory (det tok litt tid, men jeg fikk det til tilslutt) og satt i gang. Jeg skjønte straks at Photostory var et program for de med høyere teknisk intellekt enn meg. Jeg tenkte at så lenge jeg klarte å få bilder og tekst i riktig rekkefølge og på min klønete måte fikk frem en historie, måtte det være bra. Men selvfølgelig, da overså jeg jo den enorme sammenhengen mellom mine datakunnskaper og norsk. Det var jo helt på trynet. Tenk, jeg skjønte ikke at det å klare å lage en film på data hadde betydning for norskkarakteren min. Virkelig. Jeg skjønner ikke nå hvordan jeg ikke kunne skjønne at å klare å lese min egen stemme inn på datamaskinen har all verdens relevans for hva jeg kan i norsk. Det eneste jeg kan si er jo at det var utrolig synd for meg da, at ingen noensinne har lært meg noe som helst om data. Ingen har vist meg en eneste gang i hele mitt liv hvordan jeg leser min egen stemme inn på datamaskinen, eller hvordan man laster opp bilder og lager en film. Jeg kan jo også med det samme nevne at jeg gjorde oppgaven på hjemmelaptopen min, som ikke har mikrofon, med skolelaptopen plassert bak lås og slå i skapet på skolen. Så da beklager jeg på det ytterste at Pappa ikke har kjøpt god nok data til meg.



Jeg kan også nå beklage for utblåsingen min. Selvom det ikke fremgår fra innlegget mitt, tok jeg meg nå en pause, talte til 10 og fikk samlet meg. Det er jo selvfølgelig gøy med digitale fortellinger. Det er bare det at mennekser som meg, med en forkjærlighet for penn og papir ofte blir litt overløpt i denne tekniske verden.

Bilder:
Confused
Happy Girl
*