Lyrikk

Faren min er oppvokst i Sørlandets Perle, Grimstad. Også kjent som dikterens by. Det var i Grimstad Hamsun tilbrakte sine siste dager. Jeg har selv flere ganger både syklet og kjørt forbi rommene han !!! Det var også i Grimstad Ibsen tjente som apotekerlærling hos apoteker Reimann. Pappas mor, altså min farmor, en ekte Frogner-frue, flyttet til Grimstad. (Det skal nevnes at hennes venninner synes det var så behagelig å være på besøk i Grimstad, da de kunne gå på byen med halv make-up). Farmor underviste i flere fag ved forskjellige skoler i Grimstad. Hun var kjent som den forferdelig Fru Holte. Den hender faktisk enda at folk spør om jeg er i familie med deres gamle lærer, Fru Holte. Hun var egentlig ikke forferdelig, i så fall bare forferdelig streng. En gang hun var vikar i en fransktime, kom hun inn døra og sa at elevene skulle åpne boken sin på den og den siden. En av de flinkere elevene i klassen, rakte opp hånden. Fru Holte overså dette blankt, og gjentok siden boken skulle åpnes på. "Men, men..." stotret eleven som rakk opp hånden. "Vi har ikke samme bok som Dem". Dette var selvfølgelig ment som en opplysning, men Fru Holte bare fnyste og svarte iskaldt: "Det kan vel tenkes at samme stykke står trykt i to forskjellige bøker. Selv hos en papegøye kan man forvente det minste snev av intelligens." Jeg må si jeg skriver dette med medfølelse til den stakkars eleven, selv om mine minner om farmor for det meste innebærer Krone-is og sommerkjoler.

Poenget er at min farmor var ekstremt glad i litteratur. Vi har arvet bøker på bøker av alt fra Ibsen til Obstfelder. Flere bokhyller med små bøker som en gang i tiden kostet 6,50 og Berit Sofie, som da er farmoren min, skrevet med snirkle-skrift øverst i høyre hjørnet på innsiden av coveret. Jeg har mange ganger tatt bøker ned fra bokhyllene, bladd fascinert i de og beundret farmor for å ha lest alt sammen. "En gang," tenker jeg, "en gang skal jeg også lese alt dette." Og jeg har prøvd. Prøvd så godt jeg kan. Jeg har faktisk klart å stave meg gjennom Peer Gynt og lest et par dikt av Sigbjørn. Men det er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det var det, men det er det ikke. Dikt er ikke enkelt, men jeg håper det kan bli enklere. Og en gang så enkelt at jeg, akkurat som farmor kan lese alle disse bøkene og forstå det, nyte det og kose meg med det. .....


Jeg ser
av Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...

Jeg valgte dette diktet fordi jeg syns det gir et godt bilde av hvordan noen kan oppfatte verden. Det hjelper meg å forstå at alle ikke like, at alle mener forskjellige ting, og at man derfor må respektere alle. Jeg er ikke fullstendig enig i det Obstfelder mener å si, men jeg syns ordene hans maler vakre bilder. Jeg ser på Jeg Ser som en protest mot menneskenes overfladiske verden. Jeg tror ikke Obstfelder likte at menneskene fremmedgjorde verden.

Min tolkning:

Først beskriver han verden som vakker, med blå himmel og blodig sol. Så kommer en regndråpe som varsler om fare. Deretter ser han "de høye huse" og "de tusen vinduer" som symboliserer anonyme boligblokker og urbanisering. Han ser "det fjerne kirketårn" som betyr at menneskene skyver religion lengre og lengre fra seg. De gråblåe skyene som dekker for solen gjør verden grå og trist og symboliserer forurensingen og at varmen i verden forsvinner. "De velkledde herrer" og "de smilende damer" symboliserer hvor overfladiske menneskene har blitt. "De lutende heste" symboliserer at dyrene lider. Hele diktet forteller hvordan mennenskene har forandret seg fra hyggelige, religiøse og dyreelskende til overfladisk urbane og forurensende.

I Carry Your Heart

av E.E. Cummings

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)
i fear
no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud

and the sky of the sky of a tree called life; which grows

higher than the soul can hope or mind can hide)

and this is the wonder that's keeping the stars apart.

i carry your hear (i carry it in my heart)

Lykke

av Inger Hagerup

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekravene om råd,
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Min tolkning:

For meg er Lykke bare en utrolig fin skildring av det å være ung, ha hele livet forann seg og vente på en prins på en hvit hest. Diktet beskriver så fint følelsen av det å løpe barbeint om sommeren, uten en bekymringer og ansvar. Inger Hagerup klarer å skape stemningen av å være ungdom, lykke og den kriblingen i magen unge jenter ofte har om sommeren :)

Tale for loffen

av Jan Erik Vold

Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren
inn i og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens
gylne nybakthet lå vernende omkring
og skulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sidet det, de er ikke sunt
mulig
det mulig det! men viktigere er
(som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
bilde menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Dette diktet er, for meg, bare morsomt. Jeg mener Jan Erik Vold har skrevet det som en morsom protest mot hvor seriøs verden har blitt. Og, det har han gjort med hell!

Bilder:

Sol

Skyer

Prestekrager

*