Hmm...Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette innlegget! ...og denne tittelen ble altfor lang

I dag har vært en fin dag! Virkelig. En av de helt perfekte! Da norsklæreren min er i Nederland, og jeg har norsk på fredager fikk jeg være hjemme og drive med et engelskprosjekt. Jeg hadde så og si gjort det ferdig i går, så i prinsippet hadde jeg fri i dag! Prosjektet var faktisk ganske morsomt. Vi hadde relativt frie tøyler, så vi kunne velge tema etter interesse. Jeg valgte jo selvfølgelig å sammenlikne Holly Golightly i filmen og boken Breakfast at Tiffany's. Det var veldig interesant, og jeg fikk virkelig et nytt syn på både boken og filmen!

Jeg sov ganske lenge, rettere sagt til klokken ni. Da våknet jeg av at solen strømmet inn gjennom vinduet mitt, og at radioen min begynte å prate. Lykkelig og fornøyd sto jeg opp og nøt en lengre frokost med storebror, som forøvring fylte 20 år i går, 14. mai! Gratulerer! Etter frokost dro bror, Bjørn Hallstein på jobb og jeg styrte med mitt. Det er ingenting som lange morgener, så jeg tok meg god og lang tid til bare megselv! Dusjet, skrubbet, smørte og lakket negler og mer. Helt utrolig deilig! I tillegg fikk jeg ryddet og luftet og styrt noe værre på loftet jeg og Bjørn Hallstein deler, noe som også var utrolig deilig!

Da det skal feires 20 år med 15-20 gjester og grilling på terassen i kveld, kom både mamma og Bjørn Hallstein tidlig hjem fra jobb. Mamma og pappa forsvinner til Rykinn for å spille Bridge i kveld, så de overlater huset til rundt 20 tyveåringer. Hehe. Hvertfall så drakk vi kaffe og spiste lunsj sammen i solen, før jeg og dro på jobb. Nå venter jeg bare på at klokken skal bli seks, så jeg kan løpe hjem og bli med på grillfesten! Da de færreste av gjestene vet hvor vi bor, tror jeg også jeg skal være velkomstkomité i Sandvika og følge de forvirrede til Kampebråten 3! Det blir kjempehyggelig! Jeg skulle egentlig ikke jobbe i morgen, men jeg fikk en melding i går om at jeg måtte trå til allikevel, så jeg får vel feste litt med måte!

Jeg har egentlig ikke noe spesielt å skrive, jeg ville bare sjeske med mitt nærmest perfekte liv! I dag er det hvertfall perfekt! :)

MITT LIV SOM HUND

Mitt liv som hund er en svensk film, basert på romanen med samme navn av Reidar Jönsson. Filmen, hvis manus ble skrevet av forfatteren samt regissøren Lasse Hallström, kom ut i 1985 og ble godt mottatt av kritikerene. Den vant en Golden Globe for beste utenlandske film og ble også nominert til Oscar.

Filmen handler om Ingemar og hans storebror, Erik som bor sammen med sin tuberkulosesyke mor i en svensk by på slutten av 50-tallet. Moren bruker tiden sin på å fordype seg i bøkene sine for å slippe å ta stilling til den noe håpløse virkeligheten. Broren, Erik, har tatt på seg et hardt ytre og later som han er verdens tøffeste, ved å blant annet å konstant erte Ingemar, for å selv slippe å takle sine egne følelser. Ingemar selv skjønner ikke helt hva som foregår, og er både oppgitt og fortvilt over situasjonen. Han er så satt ut av sin egen tilværesle at han har store problemer med å drikke melken sin. Når sommerferien kommer blir Erik og Ingemar sendt til hvert sitt. Ingemar skal tilbringe sommeren hos onklen sin, tante Arvidsson og gamle Arvidsson i Småland. Herfra skildrer filmen Ingemars sommerferie i Småland, hvor han opplever mye sammen med mange morsomme og annerledes mennesker.

Filmen begynner med begynnelsen og følger Ingemar til slutten. Det eneste som bryter kronologien er Ingemars tilbakeblikk til en tid hvor han og moren lo sammen på stranden. Dette klippet ser vi gjennom et litt slørete, gyllent lys som gir inntrykk av hvor mye Ingemar lengter tilbake til den tiden da han og moren fremdeles lo sammen.

Gjennom filmen blir vi godt kjent med Ingemar. Han er en gutt som prøver å takle sin håpløse tilværelse. Han stilles under et enormt psykisk press av omverdnen, og ingen ser ut til å skjønne at han bare er en liten gutt med en liten gutts behov, bortsett fra Berit, den pene blondinen fra Småland. Etterhvert som presset på Ingemar blir større, blir han mer og mer som en hund, derav tittelen Mitt liv som hund. Når han er glad logrer han, men når presset blir større og omverden hans raser mer og mer sammen blir han som en rastløs bikkje som løper med halen mellom beina og bind forann øynene. En gjenntakelse er hans jämföringer, som han ofte kommer med. Klynk som "det kunde ha varit värre. Jag har faktisk haft tur. Om man jämför...," beretter han ofte om, for nærmest å psyke seg selv opp. Her drar han inn hunden Laika, som i likethet med han, ble sendt ut av sin tilværelse og overlatt til segselv.  

Mot slutten av filmen dør, tragisk nok, moren til Ingemar. Med risiko for å høres hjerterå ut, vil jeg si at dette kanskje var til alles beste. Ingemar må bo permanent i Småland. Ingemar smiler i Småland, og han drikker et helt glass med melk uten å søle en eneste dråpe. Her  har han funnet tilhørighet og vennskap. Hans bestevenn og småkjærste er Saga. Hun er egentlig en jente, men later som hun er gutt. I likhet med Ingemar er hun forvirret og rådvill, og de to søker trøst i hverandre. 

Mitt liv som hund er en rørende historieom sorg, vennskap og tilhørighet. Filmen handler om det å vokse som person ved å oppleve ubehagelige ting, og om det å klare å gi seg hen til andre mennesker og stole på at de er der for å plukke opp restene. Jeg ble veldig positivt overrasket over filmen. Da jeg så at vi skulle se på en ”gammel” film, dro jeg med en gang assosiasjoner til den imponerende mengden av forferdlig gammeldags film ungdomskolen min hadde tilgang til. Men Mitt liv som hund  sjokkerte meg. Ikke bare var den rørende og trist, men den ga meg en ny forståelse av mennesker som lever i en situasjon så håpløst forskjellig fra meg. Den fikk meg til å tenke over alle menneskene som ikke kan stå opp hver dag og trekke teen sin med et smil om munnen, og at kanskje løsningen kanskje er så enkel som å av og til lytte uten at noen nødvendigvis sier noe eller hjelpe noen som ikke vet at de trenger hjelp, slik de eksentriske optiminstene fra Småland gjorde for Ingemar.

*

A CAMERA AND FOUR GILRS

Vi fikk for en god stund siden en ganske morsom norskoppgave, nemlig å lage en reklamefilm om skolen vår, Sandvika VGS. Det var meg og tre andre på gruppen min, Jenny, Mina og Therese. Jeg viser min radikale side og begynner med sluttproduktet. 

Til tross for fire vidt forskjellige jenter, ble vi fort enig om vinklingen på oppgaven og alt det praktiske. Eller, det som egentlig skjedde var at jeg kom med en idé som ble stemt sønder og sammen, så vi gikk for Jenny, Mina og Thereses idé, som jo også var helt superb. Jeg er bare skremmende bortskjemt på å få viljen min når det kommer til gruppearbeid.

Hvertfall, vi bestemte oss for å følge en person, som til slutt ble Mina, rundt på skolen. Etter dette gikk det feiende fort å komme med gode og ikke så gode idéer (f.eks ballongjenta, som kun gruppemedlemmene egentlig har kjennskap til). Det var først når det gikk opp for oss at vi måtte filme og, skrekk og gru, redigere alt sammen at vi gikk litt i stå.

Den første utfordringen var å finne et kamera å bruke. Til alt hell har broren min et som vi fikk låne. Så takk til Bjørn Hallstein. Når vi først hadde kamera gikk filmingen greit. Jeg påtok med straks og med en gang regissør-rollen og sjefet noe verre på alle andre...og det var jo gøy! Etter å ha filmen x antall klipp, måtte vi sette alt sammen og finne musikk og slikt. Da jeg ikke har nerver eller samvittighet til å låne bort min brors kamera til noen andre, tok jeg saken i egne hender og lærte meg å redigere. Jeg vil vel skryte på meg å ha gjort mesteparten av redigeringen, men de andre tilbød sin hjelp flere ganger. Da vi er fire ganske opptatte jenter ble det vanskelig å få til å møtes etter skolen for å redigere sammen. Heldigvis hadde Therese tid til å stikke innom å se om filmen så grei ut, noe den, i følge henne, gjorde. Jeg tok meg friheten til å velge den sangen jeg ville. Til Minas store ergelse valgte jeg Uptown Girl av Billie Joel. Jeg tenkte omtrent likt som sjebnen og dens ironi på Sandvika VGS som Bærumskole og Mina som uptown girl og elev. Heldigvis godtok Mina sangen da hun så hvor bra den passet inn i filmen.

Vi fikk faktisk hele 4 stemmer! blandt de andre i klassen Så takk til gruppemedlemmene for et flott samarbeid!

PS: i det forrige innlegget mitt snakker jeg om noe som heter HASH-en. Jeg vil bare understreke at dette kun dreier seg om å jogge og trene sammen. Det egentlige navnet er Hash House Harriers, men forkortes med bare HASH. Det har ingenting med hasj å gjøre altså. Hehe. Måtte bare oppklare før det ble misforståelse!

*

Lærere og respektløshet

Et tema som virkelig fascinerer meg er lærere. Ikke at jeg har tenkt å bli lærer. No offence til alle lærere. Jeg beundrer virkelig tålmodigheten og evnen deres til å hver morgen møte frekke og uopplagte elever med nytt pågangsmot og et smil om munnen. Men jeg, personlig, hadde nok ikke overlevd jobben i mer enn maks to dager. Så er vel ikke jeg akkurat et prakeksemplar når det kommer til tålmodighet og læreevne. Uansett, så beundrer jeg virkelig lærere, som jeg jo har skrevet før. Tenk, de har vel nesten den viktigste jobben (untatt leger og slikt da) av alle. Og hver dag blir de møtt med ikke akkurat de hyggligste hilsner. Jeg kan jo med hånden på hjertet faktisk skrive dette da jeg selv er en elev og daglig opplever både at jeg selv og andre tiltaler lærere på en uakseptable måte. Senest i dag ropte jeg etter et av de menneskene jeg kanskje respekterer mest her i verden: Men, duuuuuuuu...? Og jeg kjente at jeg ble rød, en slags tomatrød farge etterpå. For jeg syns virkelig ikke at det egentlig går ann. Dette er jo selvfølgelig ikke det verste som kunne skjedd. Jeg fikk stotret frem det jeg skulle til vedkommende, og hun smilte tilbake. Men det er enkelte elever, og nå sikter jeg ikke spesielt til Sandvika VGS, men generelt til de fleste stedene jeg har gått på skole, som virkelig like gjerne kunne spyttet på læreren. Det er bare så enkelt som å bråke i timen for eksempel. Læreren står foran en klasse med kun gode intensjoner og prøver å lære bort viktige ting til en gjeng apekatter som snakker utenom tur og spiller dataspill i timen.

Jeg har selv gått på privatskole og tiltalt mine lærere med Mr og Mrs. Det skapte ikke noe større avstand mellom lærer og elev, slik mange påstår at slik (overdreven) respekt gjør. Snarere tvert i mot. Disse enkle titlene satte alt sammen på plass. En elev var en elev og en lærer var en lærere. Begge visste sine roller og handlet etter de. Jeg kan tenkte meg at lærere må føle seg bedre etter en dag på jobb hvor de faktisk har blitt vist litt respekt. Og jeg selv følte det veldig godt å klare å gi uttrykk for hvor mye jeg faktisk beundret mine lærere uten at situasjonen ble ubehagelig. Nå var det ikke slik at jeg gikk med uniform og ble slått over hendene med linjal på denne skolen. Ikke i det hele tatt. Flere av lærerene ble både mine og mine foreldres gode venner. De spiste lunch hos oss, og vi møttes i utlandet på ferier. Vi trente til og med sammen med rektoren min. Dette var jo trening etter Afrika-standard, hvilket vil si at det var en times tid med løping og deretter endel drikking og drikkeleker. HASH het det, og var utrolig morsomt. Det som også var morsomt var så se rektor, som jeg til daglig tiltalte som Principal eller Mr, styrte øl på øl på øl.

Poenget mitt er hvertfall at jeg syns alle burde tenke litt over hvilken stor, stor tjeneste en lærer faktisk gjør det, og hvor mye repsekt vedkommende faktisk fortjener. Tenk å bruke livet sitt til å gi nyere generasjoner anledningen til å bruke livet sitt på noe morsomt og vettdugt. All ære til lærere, som står opp hver morgen og går på jobb, uansett hvor uhøffelige og respektløse elever måtte være.
Som et siste avsnitt vil jeg bare fortelle litt om en av linkene jeg har lagt til her. The Satorialist. Dette er en helt fantastisk side med bilder av mennesker rundt om i verden med elskverdig stil. Det tar kanskje litt tid å skjønne hva som egentlig er greia med denne siden, men bare bla i bildene og bli inspirert! Det er enkelte ting der som virkelig er fantastiske!

*

Reklame

Jeg er ikke en av de største reklamehateren. Faktisk, tvert imot. Selvfølgelig er det irriterende når TV-programmet blir avbrutt, men det er jo en ypperlig anledning til å gå på toalettet, hente mer kaffe og andre nyttige ting. Broren min lurte på om jeg hadde lyst til å se Benjamin Button på kino med han, men jeg måtte si nei. Tenk å måtte sitte i tre timer! uten å tisse! Det er jo nesten umenskelig. Jeg venter heller til den kommer på DVD slik at jeg har anledning til å sette på pause.

Uansett, reklame er et veldig mektig og effektivt virkemiddel, og for ikke å glemme gammelt. Menneskene skjønte fort reklamens makt da de reklamerte for varene sine ved å rope høyest mulig på markedene i gamle dager. I dag er reklamer av en litt annen kaliber. De er alt fra bilder til filmer til oppleste innlegg på radioen. Verden er avhengig av reklame. Det nytter stort sett ikke å komme med et nytt produkt uten å reklamere for det. Hvordan skal da publikum vite om produktet og gå og kjøpe det?

Som jeg nevnte liker jeg reklame, kanskje bortsett fra på radioen. I bladene jeg leser, blandt annet InSide, Costume og Marie Claire er det mellom 20 og 40 sider reklame. Mange vil vel si at dette er unødvendig og irriterende, men den gang ei. Jeg syns reklame er morsomme og inspirerende. Jeg klipper ofte ut de reklamen jeg syns er finest og limer inn i en look-book. (Ja, dette høres kanskje litt spesielt ut, men det er utrolig kjekt og inspirerende de dagene det går litt treigt å kle på seg) Selvfølgelig er dette bare reklamer tilegnet jenter. "Guttereklamer" om Mekonomen og NAF bryr jeg meg egentlig ikke om. De kan vel forsåvidt kategoriseres som irriterende. Jeg syns alle reklamer burde være for sminke, klær, solbriller eller parfyme. Haha, neida. Men det hadde jo vært fint om det bare ble reklamert for morsomme ting som jeg faktisk bryr meg om.

Et eksempel på en reklame jeg liker veldig godt er Lacoste, Inspiration. Jeg likte faktisk denne reklamen så godt at jeg kjøpte parfymen, (Det var vel egentlig pappa som kjøpte den til meg. Hehe. Han skulle til Utah og lurte på om jeg ønsket med noe fra taxfree-en. Jeg sa at ja, det gjorde jeg og skrev opp Lacoste Inspiration på en lapp til han. Pappa så på lappen og sa: la det koste. Hehe. Vi lo godt (: )og den er nå én av de to parfymene jeg kan bruke. Den andre er Daisy fra Marc by Marc Jacobs. Uansett, jeg liker denne reklamen fordi det ser så deilig ut å løpe rundt i regnet i en sommerkjole. Jeg elsker regn og jeg elsker blålilla og jeg elsker å danse så det passer jo utmerket. I tillegg har modellen fine sko :) Fargen på kjolen og skoene er nok ikke tilfeldige. Flasken til parfymen har en dus blålilla farge og, ja, alt er rett og slett veldig blålilla. Jeg vil vel si at denne reklamen er lagd for å treffe jenter som meg, så den greide Lacoste bra. Det er vel ikke brukt noe konkret og spesielt virkemiddel. Modellen er pen, ung og fri som fuglen, noe de fleste jenter ønsker å være. Dermed bruker de parfymen slik modellen gjør :)



*

7 unødvendige ting om MEG

Som overskriften sier skal jeg nå liste opp syv fullstendig unødvendige fakta om megselv. Jeg regner vel forsåvidt med at denne listen kommer til å bli noe i tørreste laget, da jeg rett og slett bare er Ingrid. Anyway, here goes:

1. Jeg drikker te HVER dag til frokost. Dette har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Tror jeg startet med det en gang i barnehagen. Maten er det ikke så farlig med, så lenge jeg får te :) Merk: Det er viktig at dette er Lipton Yellow Label Tea, i løsvekt ikke tepose. Ellers kan det være det samme... Jeg bruker altfor mye penger på Stockfleths. For dere som ikke vet hva dette er (shame on you!) så er det en kaffebar. Aftenposten.no kåret kaffen deres til den beste i Oslo!

2. Jeg nærmest lever på frukt, og mamma ber meg av og til spise noe usunt. Jeg talte engang at jeg spiste nærmere 20 epler og pærer på 3 dager :O Men, det alleraller beste jeg vet er sjokoladerosiner. Det er umulig å si nei til.

3. Jeg er vel godt over gjennomsnittlig bitter og klager forsåvidt over det meste. At det er kø på Stockfleths, mennesker som går sakte forann meg, og, skrekk og gru, barnevogner på Storsenteret (!). You name it. Listen er laaaaaaang...og det som er mest skremmende er at de fleste punktene inneholder feil alle andre gjør. Jeg er jo perfekt :P (Nevner bare i parantes at den siste setningen er ironisk med både stor I, R og O!)

4. Jeg elsker Audrey Hepburn. Jeg velger å ikke utbrodere dette punktet noe videre da grunnen er opplagte.

5. Jeg er ekstremt klumsete og klarer å prestere ting andre bare drømmer om. Jeg kan blandt annet nevne ting som å kræsje i dørkarmer, løpe på vinduer, helle en flaske tip-ex i fanget, snuble på bussen og og lande med hodet mellom beina på en gutt. Jeg har også en episode fra tidligere i dag. Jeg skulle vaske hendene mine på jobben, og det burde jo egentlig ikke være noe problem. Greia var at vi har en sånn high-tech såpedispenser (heter det det...?) Det er hvertfall en sånn avansert en som man må trykke inn en greie og holde hånde under samtidig!! Jeg tror jeg holdt hånda for nærme eller noe sånt, hvertfall holdt jeg den slik at jeg på en eller annen måte klarte å sprute såpe utover hele meg, inklusiv i øynene. Dette sved jo ganske mye, så jeg hoppet rundt som en annen kenguru. Sjefen min er veldig glad i Cola, så vi har et helt lager av tomme Cola-flasker stående. Disse hoppet jo jeg selvfølgelig på og lagde et forferdelig rabalder. Uff, jeg begynner virkelig å tro at jeg ikke er lagd for å leve i det 21. århundret...

6. Jeg elsker klær og sko og, ja Therese Wiig, strømper :) Jeg mener at tittelen moteinteressert burde vært beskyttet, men til og med Pappa har nevnt ved opptil flere anledninger at han syns det er gøy at jeg er så glad i klær og mote, så da er jeg dristig og kaller megselv moteinteressert. Jeg er vel forsåvidt mest opptatt av form og fasong, og tekstil- og fargekombinasjoner.

7. Jeg er veldig opptatt av språk og ler meg skakk i hjel av orddelingsfeil og andre morsomheter som for eksempel kommafeil. Toppen av kransekaken var vel den gangen jeg så en pakke med Frankfurter-pølser med påskriften Frank furter. Betydningen ble jo noe forandret.

...som en liten nummer 8 legger jeg til at jeg blir i strålende humør av å rydde, vaske og organisere! En gang omorganiserte jeg alle bøkene mine til systemet omvendt alfabetisk etter siste bokstav i fornavnet til forfatteren. Just for the fun of it... :) Selvfølgelig ble jo dette systemet noe vanskelig å finne saker og ting i, så jeg måtte omorganisere det igjen. Det var jo helt supert. Jeg fikk ryddet to ganger, uten at det var rotete engang! Rommet mitt er strøkent! 

Jeg er fullstendig klar over at dere kanskje kommer til å se rarere på meg en det dere allerede gjør, men det får dere værsågod å gjøre!
Videre tager jeg de som vil bli taget!!

*

Audrey Hepburn er unik

I dag tror jeg jeg var nærmere døden enn noensinne. Det mest skrekkelige tenklige hendte. Jeg kan nevne at jeg satte eplet mitt i halsen og at den snille storebroren min måtte komme å dunke meg på ryggen. I tillegg helte jeg også teen min i fanget. Som dere kanskje skjønner handlet det ikke om noen episode type nesten påkjørt av lastebil, da jeg satt med både te og eple. Nei, det som førte til denne skrekkelige episoden var dette bildet:Altså, har dere sett noe værre? Paris Hilton som Audrey Hepburn? Det blir vel omtrent som å fotografere Osama Bin Laden med FN-pin, eller kanskje sjefen i General Motors med Greenpeace t-skjorte.

Dette er ikke for å henge ut Paris på noen måte. Jeg respekterer faktisk Paris, og klarer virkelig ikke tro eller mene at hun er dum. Hun er vel kanskje ikke matte og fysikk-smart, men hun har virkelig dette kjendis-livet liggende for seg. Jeg tviler sterkt på at det er mange i verden som hadde klart å leve hennes liv. Men å sammenligne henne med Audrey Hepburn er drøyt. De er rake motsetninger. Jeg tror neppe det finnes to mer forskjellige personer enn de to her i verden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om dette i århundrer, men jeg skal ikke kjede dere med det. Jeg har sagt min mening, kort og tydelig uten utbroderinger og adjektiver. Hvertfall ikke så mange... til meg å være er det imponerende få :)

Uansett, så fant jeg et annet bilde av den ekte Audrey Hepburn som reddet hele dagen.Jeg er, som dere kanskje skjønner kjempe Audrey Hepburn-fan, og ble henrykt da jeg fant dette bildet! Audrey og ballett, det blir ikke bedre :) Audrey Hepburn har, eller hadde blir vel forsåvidt mer korrekt, alle de kvalitetene jeg ønsker å ha. Hun er vakker, mild og vennlig, uselvisk og utrolig engasjert i det hun driver med!

Apropos Audrey Hepburn, så lånte jeg to bøker om henne på biblioteket i dag. Den ene er bare en bildesamling, men den er morsom å bla i. Den andre er en STOR bok som inneholder fanbrev, kontrakter, programmer og omtaler av diverse teaterstykker Audrey spilte i. Den heter The Audrey Hepburn Treassures - pictures and mementos from a life of style and purpose, og er helt fantastisk! Anbefales på det sterkeste!

*

Kattepus og Pusekatt

I dag hadde jeg en av de mer slitsomme morgenene på lenge. Det var ikke bare det at jeg faktisk måtte stå opp en time tidligere siden vi har stilt klokken!! Det hele begynte med at mamma kom strålende inn på rommet mitt, dro fra gardinene, ga meg, som vanlig, dagens væroppdatering (denne er spesielt hyggelig å få de dagene det er -10 grader og snøstorm ute) og kvitret ett eller annet om eggerøre og te. Selve vekkingen var ikke spesielt ille. Jeg er jo A-menneske, og som regel opp i ni-tiden i helgene. I tillegg skulle jeg jo på trening klokken ellve, så jeg måtte jo opp i en anstendig tid. Nei, det var det etterpå som var slitsomt. Jeg strakte meg og stakk føttene i tøflene mine som jeg omhyggelig plasserer ved sengekanten hver kveld. Det er ikke noe som er så deilig som å stikke føttene i et par deilige og varme duntøfler. (Ja, jeg er faktisk aktiv tøffelbruker. Dette er ikke skrevet for å skape et bilde av min idylliske morgen med solen strømmende inn vinduet. For jeg har faktisk morgensol på rommet mitt (: ) Uansett, så tøflet jeg meg inn på badet mitt. Der var ALT dekket av hvite fjon. Absolutt ALT. Jeg lurte jo selvfølgelig på hva i alle dager som hadde skjedd der. Hadde det snødd inn, eller hva var greia...? Også så jeg katten min, Pus ligge oppi badekaret. Hun hadde da omhyggelig drept samtlige av toalettpapirrullene på badet mitt før hun hoppet oppi badekaret. Det hadde jo forsåvidt ikke gjort noe om hun hoppet oppi der hvis hun hadde greid å komme seg ut selv, eller faktisk hadde til intensjon å bade. Jeg tror faktisk jeg til og med hadde lånt henne grapefruktskrubben min. Men, nei. Hennes eneste ærend oppi mitt badekar er å oppdage at hun ikke kommer ut for deretter å uttrykke følgende panikk ved å lage et rabalder uten sidestykke og jamre og klore noe værre. Det hele er ganske slitsomt, hvertfall når det ligger toalettpapirbiter utover hele badet. Heldigvis stod frokostbordet i etasjen under ferdig dekket med te og baguetter...

Her er to bilder av skurken!

Egentlig skal jeg ikke klage over katten min. Hun er virkelig helt fantastisk. Verken klorer eller biter. Jeg tror hun har bitt meg en gang. Det var fordi jeg overså henne når hun ville ha kos. Hehe. Det var værre med katten vi hadde i Afrika. Den var litt over gjennomsnittet energisk og klarte ikke sitte stille i mer enn ca to sekunder. Det fineste historien jeg har var når hun skulle kvesse klørne sine på en strå-greie, i mangel av bedre ord. Denne "greien" var til å ha vinflasker i. Selvfølgelig fikk hun ikke lov til å kvesse klørne sine på denne greien, så vi hadde satt den opp på et lite bord. Dette stoppet ikke katten, snarere tvert i mot. Hun reiste seg på bakbeina og strakte seg opp til den. Uheldigvis så stod ikke denne greien så veldig godt, så katten dro den med seg hele greia ned på gulvet. Gulvet var flisbelagt og veldig, veldig hardt, helt ypperlig å knuse to flasker rødvin på! I tillegg hadde vi hvite vegger og hvite gardiner. Gardinene absorberte noe helt vanvittig med vin, og man så den lyserøde fargen spre seg oppover. Veggene ble helt nedspuret av rødfarge og katten løp å la seg til å sove i sofaen. Borte fra sofaen gløttet hun så vidt på øynene for å se hva som foregikk. Ikke skjønte vel hun hvorfor vi lagde slik et rabalder...? Hehe. Det var en søt katt, men uheldigvis var hun ganske uheldig på mange måter. Vi hadde angolanere som arbeidet for oss, type sjåfør, hushjelp og gartner og slikt. Angolanere er veldig overtroiske og liker ikke katter. Spesielt ikke sorte katter. Denne katten min var vel den svarteste katten jeg har sett i hele mitt liv. I tillegg het den Putte. Nei, det var ikke jeg som kom på det navnet. Uansett, så viste det seg også å være ganske uheldig. Puta betyr nemlig hore på portugisisk, så Putte var ikke det smarteste valget navnemessig.

*

Tentamen, jobb og Ozzy Osbourne

I dag hadde vi norsktentamen. Jeg har aldri egentlig hatt noe i mot tentamner. Helt ærlig så syns jeg det er meget behagelig å ha. Altså, bare sitte å skrive. Det er jo ikke noe problem. Jeg er jo veldig glad i å skrive, så det har vel endel å si. Det er jo selvfølgelig kjipt å få skrivesperre. Hodet mitt er som regel fylt med tanker, meninger, adjektiver og utbroderinger, så skrivesperre er mitt minste problem. I tillegg var oppgavene i dag forbausende gode. Tentamensoppgaver har en tendens til å lyde noe à la: Lat som om du lever i Bombay på 1800-tallet og er grønn. Skriv 3 dager i dagboken din. Heldigvis var ingen av oppgavene vi fikk i dag i nærheten engang. Alle var tolkningsoppgaver, noe som jeg liker. Jeg valgte å tolke en novelle som heter Sukkerfeens Dans. Jeg husker jo selvfølgelig ikke i skrivende øyeblikk hva forfatteren heter. Uansett, det var en veldig fin og god novelle, med mange allusjoner til The Nutcracker. Dette er tilfeldigvis yndlingsballetten, eller hvertfall en av yndlingsballettene mine, så det var derfor relativt lett å tolke den :) ooog, speaking og which, i dag fikk jeg brev fra danseskolen min om hvordan auditionen som jeg var på for to uker siden gikk. Det var, ironisk nok, audition til Nøtteknekkeren. Jeg ble Tjenestepike, noe jeg er strålende fornøyd med! Det er en morsom og utfordrene rolle som spiller endel på teater i tillegg til dans. Rollen danses med karaktersko, som er en type dansesko med høy hel. Personlig er jeg veldig glad i å gå med heler, men jeg har aldri danset i det før. Jaja, det verste som kan skje er jo at jeg faller...og det ville isåfall ikke blitt første gang. Hehe. Men den historien får jeg ta en annen gang.

Selve dagen i dag har vært som den pleier. Mamma jobber 80%, og har derfor fri en dag i uken. Siden jeg slutter så tidlig på Fredager (kl. 12.00!) pleier vi å spise lunch sammen. Det er helt utrolig koslig! Jeg jobber også på Fredager, i butikken min. Den er vel strengt talt mere "min" og ikke min. Den heter Blå Fugl, og ligger i Kredittkassegården vedsiden av Meny i Gamle-Sandvika. Det er en dansebutikk, som selger, opplagt nok, danseklær og sko. I tillegg selger vi Pashmina-skjer! Kom og kjøøøp! :)

I kveld skal mamma ha dameselskap. Det har seg slik at pappa fikk jobb i Afrika, og dro med seg hele familien dit. Det er damene derfra som skal møtes hjemme hos oss i kveld. Kjedelig som jeg er pleier jeg å slappe av på fredager og bare være hjemme. Det blir hyggelig å møte noen av damene igjen. Selvom de husker meg best som blond 10-åring og kommentarene om både hårfarge og "voksenhet" (hvis det er et ord...) kommer til å bli mange. Uansett er det koslig!

For å halvveis forsvare mitt asosiale vesen, kan jeg si at jeg skal ha danseprøver både lørdag og søndag fra ellve til tre, og trenger derfor å slappe av. Vi skal sette opp en ballett som heter Petter og Ulven. Jeg er en av de som har fått rolle som ulven. Det er kjempegøy, men også ganske slitsomt. Det mest positive er at elever fra diverse barneskoler skal komme å se på. De kommer selvfølgelig i skoletiden, så jeg får fri en dag for å danse! Yey! Som ekstra pluss skjer dette på en onsdag, så jeg slipper hele naturfagfagdagen! Som sagt så er jeg ulven. Selvom balletter pleier å være fylt med gull og grønne skoger, er ikke Petter og Ulven slik. Jeg skal nemlig, som ulv, være stor og skummel og blant annet spise en and. Denne anden skal også danses av et menneske, så jeg kommer selvfølgelig ikke til å fysisk spise noe. Det blir ikke noe Ingrid som Ozzy Osbourne som biter hodet av levende ting på scenen. Hehe. Heldigvis!Jeg har litt problemer med dette å være stor og skummel. Det er ikke så lett når du har fått kallenavnet frøken Holte og fremdeles kan kjøpe ting i barneavdelingen. (I tillegg er de som danser rollen som and større enn meg) Heldigvis har pedagogene forsikret meg om at både kostyme og sminke kommer til å bli mer enn skummelt nok. Jeg har selv satt meg et mål om å få barn i salen til å begynne å gråte av redsel. Haha. Neida :P Premieren på Petter og Ulven er torsdag 16. april. Forestillingen går torsdag og fredag klokken 18.00 og lørdag og søndag både klokken 14.00 og 17.00 i Sandvika Teater. Billetter kan bestilles på billettservice.no!

Nå må vel jeg lese til en av de hundre prøvene jeg har neste uke. Hmf...det blir godt med Påskeferie!

*

Breakfast at Gatsby's

Film er en sjanger jeg har et litt anstrengt forhold til. Altså, jeg liker film, men da god film. Jeg kan ikke si at jeg har så mye til overs for masseprodusert Amerikansk, jeg prøver å lete etter et bedre ord, men kommer bare frem til søppel. Det jeg derimot elsker er gammel film. Ikke gammel i den forstand at jeg liker å se svart/hvitt film med forferdelig oppløsning av mennesker som strømmer ut fra togstasjonen i Paris. Men jeg liker film fra den tiden hvor Hollywood var noe annet enn et skimmermalt anoretikerhelvete. Fra den tiden hvor Audrey Hepburn gikk ned den røde løperen arm i arm med Rex Harrison, i stedet for en truseløs Pamela Anderson hengende på Kid Rock høy som et hus. Jeg er fullstendig klar over at jeg nå trekker konklusjoner. Jeg vet ikke om Kid Rock røyker noe annet enn nikotin, eller omhan røyker nikotin for den sakens skyld, og heller ikke om Pamela Anderson faktisk går uten undertøy, men det gir jo et finfint bilde av min oppfattning av Hollywood i dag. Jeg ser vel på Hollywood på omtrent samme måte som man så på Titanic. Som noe storslagent, flott og beundringsverdig, men som, dessverre, endte opp langt, langt nede på bunn. Hollywood har jo, også i likhet med Titanic dratt med seg et par liv i dragsuget.

Min oppfatning av god film trekker oss tilbake til stjerner som Mia Farrow sine glansdager, og filmer som The Great Gatsby. Jeg nevner denne fordi det er en av mine favoritter. Ikke favoritten, men, dog høyt oppe på listen. Den har noe særegent over seg. Mange vil vel kanskje si at den er kjedelig, da den ikke har plottet eller handlingen til dagens actionfilmer. Men det er ett eller annet med Mia Farrow som den spontane og nydelige Daisy og Robert Redfords blå øyne og hans gode tolkning av den noe fortvilte og lengtende Mr. Gatsby. Det hele er toppet med flotte kostymer i duse beigetoner, lavendelfarger og mintgrønt, varme sommernetter og, sist men ikke minst, kjærlighet.

Men, det finnes en film som overgår alt annet. Jeg har vel sett den oppimot 20 ganger, og kommer vel høyst sannsynlig til å se den mer enn 20 ganger til. Breakfast at Tiffany's. For meg er det ren og skjær perfeksjon. Audrey Hepburn som den spontane lykkejegeren Holly Gollightly og George Peppard som den noe stive, men samtidig myke Paul "Fred" Varjak. Sleng med LBD, eller Den Lille Sorte på godt norsk, et par martinier, munnstykker av imponerende lengder og Tiffanysmykker til svimlende summer, så har du Breakfast at Tiffany's. (Jeg kan vel i parantes nevne at denne filmen har blitt STYGT amerikanisert.Filmen er bassert på Truman Capotes roman med samme navn. Filmmanus har blitt omskrevet med happy ending for å glede de banale amerikanerene, som omtrent saksøker om ikke helten og heltinnen får hverandre til slutt. Romanen derimot har en noe annen avsluttning. Jeg røper den nok ikke her, men jeg anbefaler på det sterkeste å løpe og kjøpe. Det kan du blant annet gjøre her)

Bilder:
Breakfast at Tiffany's
The Great Gatsby

*

Woman-womanizer

Til dette blogginnlegget har jeg valgt Britney Spears' Womanizer. Womanizer er fra albumet Circus, som er Britneys sjette album. Albumet ble gitt ut i November 2008. Sangen er, som de fleste andre Britney-sanger, renspikket pop. Teksten, som du finner her, handler om det å bli utnyttet i et forhold. Den handler om en mann, som da er en "womanizer", eller en pikenes Jens på godt norsk. Jeg-personen i teksten, altså personen som synger, her da Britney, er kjæresten til denne mannen. Men hun synger om at forholdet umulig kan fungere når han holder på slik med alle jenter.

Jeg er ikke av typen som ser på musikkvideoer. Og skulle det skje, er jeg hvertfall ikke typen til å skjønne de. Men, Womanizer var, og er vel forsåvidt enda, et unntak. Jeg syns den fra første stund utmerket seg som både gjennomført og gjennomtenkt. Den handler om en gutt og en jente som bor sammen. Jenta er da Britney selv. Videoen begynner med at gutten drar på jobb, mens jenta, som har disket opp speilegg til frokost, venter hjemme. I løpet av dagen er gutten både på kontoret, ute og tar en øl med gutta og i drosjen på vei hjem, samt hjemme selvfølgelig. Alle tre stedene er det tre tilsynelatende forskjellige jenter, i tillegg til kjæresten hans hjemme. Han flørter nokså heftig med samtlige av jentene. Det han da, uheldig nok ikke vet, er at alle jentene er den samme jenta i forkledning. Hun finner dermed ut hvor "womanizer" han er. Når han omsider kommer hjem, er kjæresten hans, som da har fulgt han hele dagen, hjemme, fly forbanna. Han skjønner ingenting, men hun er knallhard og kaster han på dør, hvilket jeg syns er bra. Dette viser at jenter faktisk kan og må stå opp for segselv, og ikke la seg lure av sjarmerende, fløtepuser. Britney er, i kjent stil, delvis eller helt naken gjennom store deler av musikkvideoen. Dette er jo selvfølgelig for å promotere, men jeg tolker det også som skjørhet. Når man er naken, er man som regel litt ukomfortabel og prøver så godt som mulig å skjule seg. Denne utilpassheten man forbinner med nakenhet knytter seg godt til følelsen av underlegenhet i et forhold, noe som er godt representert i denne musikkvideoen.

*

Regndråper og solskinn

Jeg har funnet ut at det som regel er vanskeligst å starte. Det gjelder egnetlig alt. Og akkurat som med alt annet, er det vanskeligste med å skrive et blogginnlegg å få til en god begynnelse.Til dette blogginnlegget var det vanskeligste å finne en sang. Jeg bladde distré frem og tilbake i platesamlingen. Leste gjennom tekstene til alt fra ABBA til Foo Fighters til Ingrid Olava. Da jeg var på randen til å gi opp, gikk det opp et lys for meg. Jeg løp ut av rommet mitt, ned trappen og inn på "spillerommet" som vi kaller det. (Jeg må bare understreke at dette ikke er et type gambling-rom, men rommet der jeg har pianoet mitt). Jeg bladde i notesamlingen min til jeg fant yndlingsnoteheftet mitt som jeg fikk av broren min et par år tilbake. Dette noteheftet er fylt med Burt Bacharach. Fantastiske Burt Bacharach!, som lager så vakker musikk. Så simpel og nøktern, men fremdeles kompleks. Jeg fant frem den sangen jeg personlig syns er finest: Raindrops keep fallin' on my head. Jeg liker, og har valgt denne sangen nettopp derfor. Fordi den er så enkel, men samtidig så utrolig genial i sin enkelhet.

Raindrops keep fallin' on my head

Raindrops keep falling on my head

And just like the guy whose feet are too big for his bed
Nothin seems to fit
Those raindrops are falling on my head, they keep falling

So I just did me some talkin to the sun

And I said I didnt like the way he got things done

Sleepin on the job

Those raindrops are falling on my, head they keep falling

But theres one thing I know

The blues he sends to meet me wont defeat me

It wont be long till happiness steps up to greet me

Raindrops keep falling on my head

But that doesnt mean my eyes will soon be turnin red

Cryings not for me

Cause Im never gonna stop the rain by complainin

Because Im free

Nothings worrying me.

Jeg mener sangen handler om det samme som de fleste andre Bacharach sanger handler om, nemlig kjærlighet og hvordan man skal forholde seg til den. Teksten handler om en person som er litt nedfor, jeg tror vedkommende nettopp har blitt dumpet.. Det regner på han eller henne, og "nothing seems to fit". Videre herfra har jeg tolket teksten på to måter. Den ene måten er at personen ikke vil havne nede i et dypt, svart hull. "the blues he sends to meet me wont defeat me" er de naturlige følelsene man føler ved et brudd, som vedkommende ikke føler. "He" er da ekskjæresten. Selvom regndråpene faller, vil ikke personen klage, for han eller hun skjønner at det ikke hjelper. Han eller hun føler seg bare fri fra forholdet, og lever livet uten bekymringer.

Den andre måten jeg tolker det på er som en person som er forferdelig ulykkelig over at forholdet er slutt, og fortrenger følelsene sine. Sangen er en slangs overbevisning om hvor godt personen liksom har det. Vedkommende er egnetlig knust, men prøver å overbevise verden om hvor godt han eller hun har det og hvor lykkelig han eller hun er.

Stemningen i teksten er litt trist og grå, men med et stort lys i enden av tunnelen.

I teksten er det brukt mye språklige bilder. Jeg tolker regndråpene som vonde følelser. "So I just did me some talkin to the sun," tror jeg betyr at vedkommende snakket med ekskjæresten om at han eller hun "I didnt like the way he got things done." Altså liker han eller hun ikke de vonde følelsene ekskjæresten gir i form av regndråper. I "the blues he sends to meet me wont defeat me" er "the blues" igjen de vonde følelsene og "he" er ekskjæresten. "...my eyes will soon be turnin red" betyr at personen ikke kommer til å gråte, som det står i linjen under.

Musikken og teksten er to ganske store motsetninger. Musikken er ganske lett og lystig, mens teksten er trist og grå. Musikken understreker de to tolkningene mine godt. I forhold til den første tolkningen, får musikken lyset i tunnelen til å se enda større ut. I den andre tolkningen får den bare den falske lykken til å virke enda mer overbevisende.

Du kan høre sangen her, eller se Burt Bacharach spille den live her.

Bilder:

Mann

Sol

*

Lyrikk

Faren min er oppvokst i Sørlandets Perle, Grimstad. Også kjent som dikterens by. Det var i Grimstad Hamsun tilbrakte sine siste dager. Jeg har selv flere ganger både syklet og kjørt forbi rommene han !!! Det var også i Grimstad Ibsen tjente som apotekerlærling hos apoteker Reimann. Pappas mor, altså min farmor, en ekte Frogner-frue, flyttet til Grimstad. (Det skal nevnes at hennes venninner synes det var så behagelig å være på besøk i Grimstad, da de kunne gå på byen med halv make-up). Farmor underviste i flere fag ved forskjellige skoler i Grimstad. Hun var kjent som den forferdelig Fru Holte. Den hender faktisk enda at folk spør om jeg er i familie med deres gamle lærer, Fru Holte. Hun var egentlig ikke forferdelig, i så fall bare forferdelig streng. En gang hun var vikar i en fransktime, kom hun inn døra og sa at elevene skulle åpne boken sin på den og den siden. En av de flinkere elevene i klassen, rakte opp hånden. Fru Holte overså dette blankt, og gjentok siden boken skulle åpnes på. "Men, men..." stotret eleven som rakk opp hånden. "Vi har ikke samme bok som Dem". Dette var selvfølgelig ment som en opplysning, men Fru Holte bare fnyste og svarte iskaldt: "Det kan vel tenkes at samme stykke står trykt i to forskjellige bøker. Selv hos en papegøye kan man forvente det minste snev av intelligens." Jeg må si jeg skriver dette med medfølelse til den stakkars eleven, selv om mine minner om farmor for det meste innebærer Krone-is og sommerkjoler.

Poenget er at min farmor var ekstremt glad i litteratur. Vi har arvet bøker på bøker av alt fra Ibsen til Obstfelder. Flere bokhyller med små bøker som en gang i tiden kostet 6,50 og Berit Sofie, som da er farmoren min, skrevet med snirkle-skrift øverst i høyre hjørnet på innsiden av coveret. Jeg har mange ganger tatt bøker ned fra bokhyllene, bladd fascinert i de og beundret farmor for å ha lest alt sammen. "En gang," tenker jeg, "en gang skal jeg også lese alt dette." Og jeg har prøvd. Prøvd så godt jeg kan. Jeg har faktisk klart å stave meg gjennom Peer Gynt og lest et par dikt av Sigbjørn. Men det er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det var det, men det er det ikke. Dikt er ikke enkelt, men jeg håper det kan bli enklere. Og en gang så enkelt at jeg, akkurat som farmor kan lese alle disse bøkene og forstå det, nyte det og kose meg med det. .....


Jeg ser
av Sigbjørn Obstfelder

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de lutende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...

Jeg valgte dette diktet fordi jeg syns det gir et godt bilde av hvordan noen kan oppfatte verden. Det hjelper meg å forstå at alle ikke like, at alle mener forskjellige ting, og at man derfor må respektere alle. Jeg er ikke fullstendig enig i det Obstfelder mener å si, men jeg syns ordene hans maler vakre bilder. Jeg ser på Jeg Ser som en protest mot menneskenes overfladiske verden. Jeg tror ikke Obstfelder likte at menneskene fremmedgjorde verden.

Min tolkning:

Først beskriver han verden som vakker, med blå himmel og blodig sol. Så kommer en regndråpe som varsler om fare. Deretter ser han "de høye huse" og "de tusen vinduer" som symboliserer anonyme boligblokker og urbanisering. Han ser "det fjerne kirketårn" som betyr at menneskene skyver religion lengre og lengre fra seg. De gråblåe skyene som dekker for solen gjør verden grå og trist og symboliserer forurensingen og at varmen i verden forsvinner. "De velkledde herrer" og "de smilende damer" symboliserer hvor overfladiske menneskene har blitt. "De lutende heste" symboliserer at dyrene lider. Hele diktet forteller hvordan mennenskene har forandret seg fra hyggelige, religiøse og dyreelskende til overfladisk urbane og forurensende.

I Carry Your Heart

av E.E. Cummings

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)
i fear
no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my true)
and it's you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud

and the sky of the sky of a tree called life; which grows

higher than the soul can hope or mind can hide)

and this is the wonder that's keeping the stars apart.

i carry your hear (i carry it in my heart)

Lykke

av Inger Hagerup

Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekravene om råd,
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Min tolkning:

For meg er Lykke bare en utrolig fin skildring av det å være ung, ha hele livet forann seg og vente på en prins på en hvit hest. Diktet beskriver så fint følelsen av det å løpe barbeint om sommeren, uten en bekymringer og ansvar. Inger Hagerup klarer å skape stemningen av å være ungdom, lykke og den kriblingen i magen unge jenter ofte har om sommeren :)

Tale for loffen

av Jan Erik Vold

Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren
inn i og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens
gylne nybakthet lå vernende omkring
og skulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sidet det, de er ikke sunt
mulig
det mulig det! men viktigere er
(som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
bilde menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Dette diktet er, for meg, bare morsomt. Jeg mener Jan Erik Vold har skrevet det som en morsom protest mot hvor seriøs verden har blitt. Og, det har han gjort med hell!

Bilder:

Sol

Skyer

Prestekrager

*

En datamaskin, datamaskinen, flere datamaskiner, alle datamaskinene?

Oppgaven som innebar å lage en digital fortelling ga meg ganske så blanede følelser. Jeg er jo projektmenneske fra A til Å, og har en slags greie for projekter, på samme måte som jeg har en slags greie for norsk. Norsk kan vel sies å være et av mine favorittfag, og projektoppgaver er noe jeg faktisk kan kose meg ned. (Jeg skjønner selv hva det er jeg skriver, og er nesten allerede på vei ut døra for å kjøpe meg et par store browline briller). Selve skrivedelen gikk greit. Oppgaven var jo veldig åpen, så det var vanskelig å finne ut hva jeg faktisk ville fortelle og hvordan jeg skulle gjøre det. Det har alltid slått meg at det å være segselv selvom det innebærer å være annerledes, er helt fantastisk. Virkelig. Derfor valgte jeg å fortelle historien til en av mine forbilder. Anna Pavlova. Hun er i mine øyne en av historiens flotteste personer. Jeg tror historien min kan virke litt overfladisk og ikke minst vanskelig å relatere seg til hvis man ikke har noe forkunnskap om ballett. Jeg valgte uansett å fortelle en av de vakreste historiene jeg vet om. Det som derimot ga meg suget i magen, angsten og kaldsvetten var tanken på datamaskinen. Jeg er ikke noe stort teknisk geni. Det er nesten flaut. Jeg har nå, endelig, lært meg hvordan DVD-spilleren fungere. Det tok meg bare et halvt år, og det hender av og til at min VHS-oppvekst slår til og jeg prøver å spole DVD-en tilbake. Jeg må ha Nokia-telefon, ellers klarer jeg ikke skrive mellomrom. iPoden min var jeg på nære nippet å ikke få, da jeg måtte bestille fra internett. Jeg og mamma måtte begge til med kraftige rynkemidler etter et par intense timer forann dataen med internettbestilling, betaling og ikke minst leveringsmåte. (Det kan jo sies at vi i etterkant fant ut at vi hadde valgt feil leveringsmåte, så det stakkars leveringsbudet banket på låst dør i flere dager. Alle i familien var jo trygt på jobb og skole, bortsett fra katten, som ikke akkurat er mottaksdyktig). Men, flink og åpensindig som jeg var satte jeg med ned, lastet ned Photostory (det tok litt tid, men jeg fikk det til tilslutt) og satt i gang. Jeg skjønte straks at Photostory var et program for de med høyere teknisk intellekt enn meg. Jeg tenkte at så lenge jeg klarte å få bilder og tekst i riktig rekkefølge og på min klønete måte fikk frem en historie, måtte det være bra. Men selvfølgelig, da overså jeg jo den enorme sammenhengen mellom mine datakunnskaper og norsk. Det var jo helt på trynet. Tenk, jeg skjønte ikke at det å klare å lage en film på data hadde betydning for norskkarakteren min. Virkelig. Jeg skjønner ikke nå hvordan jeg ikke kunne skjønne at å klare å lese min egen stemme inn på datamaskinen har all verdens relevans for hva jeg kan i norsk. Det eneste jeg kan si er jo at det var utrolig synd for meg da, at ingen noensinne har lært meg noe som helst om data. Ingen har vist meg en eneste gang i hele mitt liv hvordan jeg leser min egen stemme inn på datamaskinen, eller hvordan man laster opp bilder og lager en film. Jeg kan jo også med det samme nevne at jeg gjorde oppgaven på hjemmelaptopen min, som ikke har mikrofon, med skolelaptopen plassert bak lås og slå i skapet på skolen. Så da beklager jeg på det ytterste at Pappa ikke har kjøpt god nok data til meg.



Jeg kan også nå beklage for utblåsingen min. Selvom det ikke fremgår fra innlegget mitt, tok jeg meg nå en pause, talte til 10 og fikk samlet meg. Det er jo selvfølgelig gøy med digitale fortellinger. Det er bare det at mennekser som meg, med en forkjærlighet for penn og papir ofte blir litt overløpt i denne tekniske verden.

Bilder:
Confused
Happy Girl
*